– Eldres ernæringsstatus blir ikke sjekket

Det som skremte Helene Kjøllesdal Eide aller mest da hun jobbet med sin doktoravhandling, var ikke det at nær halvparten av de eldre sykehuspasientene som ble undersøkt, var underernærte eller sto i fare for å bli det. Det var tross alt grunn til å anta at tallene her ville være høye, basert på tidligere undersøkelser.

Det mest skremmende, forteller hun, er at selv om man nå vet hvor viktig dette er, så er ernæring sjelden et tema ved sykehusinnleggelse.

– Kun én av hundre pasienter i studien ble for eksempel screenet for ernæringsmessig risiko ved innleggelse, mens nasjonale retningslinjer krever at alle blir det, påpeker hun.

– Dette til tross for at underernæring er mye lettere å forebygge enn å behandle.

Kjøllesdal Eide disputerte 23. oktober for doktorgraden ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Handler ikke om vekt

For dem som måtte tro at alle pasienter i faresonen for underernæring greit kan identifiseres ved veiing eller måling av BMI, påpeker Eide at det er forskjell på underernæring og det å være undervektig.

Underernæring handler oftere om at kroppens behov for næringsstoffer og energi ikke tilfredsstilles over tid. Skader og sykdommer som ligger forut for en sykehusinnleggelse, kan dessuten medføre hypermetabolisme hos pasienten, noe som gir økt behov for næringstilførsel og tett oppfølging.

– Derfor er systematisk bruk av gode screeeningverktøy ved sykehusinnleggelse så viktig, sier Eide, som fra før av er utdannet klinisk ernæringsfysiolog.

Sårbar gruppe

Eldre er en spesielt sårbar gruppe når det gjelder ernæring, og dette blir enda tydeligere ved sykehusinnleggelse. Blant annet på grunn av hva underernæring kan medføre av økt hjelpebehov, sykelighet og dødelighet. I tillegg blir eldres ernæringsmessige behov oftere ivaretatt av andre enn dem selv, og de kan ha reduserte evner til å kommunisere sine behov. Dette skjerper behovet for gode rutiner og tett oppfølging.

Ifølge Helsedirektoratets «Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring» skal alle pasienter «vurderes for ernæringsmessig risiko ved innleggelse og deretter ukentlig, eller etter et annet faglig begrunnet individuelt opplegg».

Av 478 innlagte pasienter Eide undersøkte ved et norsk universitetssykehus, var det dokumentert en slik vurdering av ernæringstilstanden hos kun seks stykker, det vil si 1,2 prosent. Under 10 prosent var blitt veid ved innleggelse, og av pasientene som ble definert å være i faresonen ernæringsmessig, hadde under en tredel mottatt behandling knyttet til dette.

– En annen ting jeg synes var oppsiktsvekkende, var hvor dårlig kommunikasjonen kunne være mellom primær- og spesialisthelsetjeneste på dette feltet. Eldre ble overført mellom sykehus og sykehjem uten at ernæringssituasjonen ble godt nok kommunisert mellom institusjonene.

Barrierer

Eides todelte studie besto av en tverrsnittsundersøkelse av drøyt 500 eldre sykehuspasienter ved 20 avdelinger på et norsk universitetssykehus, samt av fokusgrupper fra både sykehus og sykehjem.

Tverrsnittsstudien kartla forekomsten av ernæringsmessig risiko hos sykehusinnlagte eldre, og dessuten hvordan slik risiko ble identifisert og behandlet for dem som var underernærte eller i faresonen for å bli det.

Fokusgruppene så på hvilke utfordringer og barrierer som fantes når det gjaldt å sikre eldre sykehuspasienter tilstrekkelig ernæringsomsorg. De så også på forhold knyttet til dokumentasjon og kommunikasjon av ernæringsinformasjon for denne gruppen.

For sykepleiere på sykehus, ble det påpekt fem hovedbarrierer for god ernæringsomsorg:

• at pleiere kunne føle de sto alene med ansvaret
• at det manglet kompetanse
• at det var liten fleksibilitet i matserveringssystemene
• at det var systemfeil
• at ernæringsomsorg ble ignorert

Det ble også avdekket til dels svært store mangler når det gjaldt kommunikasjon og dokumentasjon, både ved sykehusinnleggelse, under oppholdet og mellom sykehus og sykehjem.

Givende arbeid

Helene Kjøllesdal Eide gikk strengt tatt ikke med planer om å ta doktorgrad. Da en stipendiatstilling knyttet til et konkret forskningsprosjekt om underernæring blant eldre sykehuspasienter dukket opp, var det derimot en sjanse hun ikke kunne la gå fra seg.

– Jeg har lenge vært opptatt av tematikken eldre og ernæring, forteller Eide, som tidligere har jobbet både i hjemmetjenesten og på sykehjemskjøkken.

Temaet for hennes masteroppgave i klinisk ernæringsfysiologi var dessuten underernæring og nattfaste på sykehjem. Eide visste derfor at dette var et felt med store utfordringer og forbedringspotensial.

En annen faktor som gjorde prosjektet ekstra interessant, forteller Eide, var inkluderingen av sykepleierstudenter. Til sammen 173 andreårsstudenter sto for datainnsamlingen til tverrsnittsundersøkelsen, og arbeidet var en obligatorisk del av utdanningsløpet. Dermed fikk de kunnskap om ernæringsproblematikk og fikk også opplevd hvordan forskningsprosjekter kan gjennomføres i praksis.

Optimistisk

TIl tross for store utfordringer knyttet til eldre og underernæring, foretrekker Eide å være optimist.

– Det pågår mye på feltet for tiden, men det er også et område der det er svært mye å hente – både på sykehus og i kommunehelsetjenesten.

Hun ser på opprettelsen av Nasjonal kompetansetjeneste for sykdomsrelatert feil- og underernæring ved Oslo universitetssykehus som et skritt i riktig retning. Det samme gjelder etableringen av ernæringsstrategier ved norske sykehus.

– Men det er viktig at gode intensjoner ikke begrenser seg til at man utformer en strategi og sier seg tilfreds med det. Det må følges opp og integreres i den medisinske behandlingen. Sykehusledelsen må anerkjenne betydningen av dette, og emnet må også i større grad inn i utdanningen av både leger og sykepleiere. Det må ofte en grunnleggende kulturendring til i alle ledd.