I flåttens rike

Likheten mellom Preben Aavitsland og en flått?

Tja, de liker seg begge bedre i skogen på Sørlandet enn på fjelltoppene. De er fåmælte, men kan bite fra seg. De omgås skumle bakterier og virus, ofrer seg til fordel for familien og har begge fått Lars Monsen på nakken.

Minimalistisk asket 

– Kaffe? spør Aavitsland og skyver et pulverglass mot Sykepleiens to utsendte.

Vannkoker og pappkrus plasseres som hjelp-til-selvhjelp på bordet i det antiseptisk nakne møterommet. Det matcher de minimalistiske neglene hans.

Vi befinner oss i kontorlokalet til Aavitslands aksjeselskap, plassert på toppen av Odderøya i Kristiansand, i det gamle Lasarettet hvor kolerasyke sjømenn lå isolert i en fjern fortid. To trehus har den kjente internasjonale okergule smittefargen, som skulle signalisere fare. 

Den samme fargen er i logoen til Epidemi AS, hvor legen og epidemiologen blogger, forsker og rådgir diverse lokale, nasjonale og internasjonale organ innen smittevern og beredskap, i utgangspunktet mutters alene.

Han har akkurat gjort ferdig en utredning for det europeiske smittevernet (ECDC) om hvordan man kan overvåke alvorlig influensa på sykehus. Nå hjelper han Helsedirektoratet med å finne ut hvordan de skal få gutter til å teste seg for klamydia.

Innimellom veileder han doktorgradsstudenter ved Universitetet i Oslo og skriver indignerte leserinnlegg om en pastor oppi Vennesla som tjener seg rik på å be for alvorlig syke mennesker over telefonen. Eller han kaller Snåsamannen ond, skriver en bitende nekrolog om Børre Knudsen og sverger på å holde hans blodige minne levende.

Selv meldte Aavitsland seg ut av statskirka som 16-åring.

– Jeg drikker verken kaffe, te, øl eller rødvin, forklarer han sitt eget asketiske fravær av kopp.

– Sprit?

– Hvis den har mye brus i seg.

Aavitsland spanderer et lite smil. Cola light er visstnok hans eneste last, ved siden av neglebitingen. Vaksinemotstandere og borrelioseligaen er muligens av en annen oppfatning.

Lars Monsens vrede

Monsen, hele landets machovillmarking, sa på tv i 2013 at Aavitsland var redd fordi Borrelia eksploderer i den norske befolkningen.

«Han slår vilt rundt seg», sa Monsen, og hevdet at Aavitsland, som tidligere smittevernoverlege ved Folkehelseinstituttet (FHI), var ansvarlig for at Norge ikke var «up to date» på borrelia. 

Aavitsland hadde dessuten sendt bekymringsmelding til Helsetilsynet om legen Rolf Luneng som drev Norsk Borreliose Senter. Etterpå mistet Luneng legelisensen og måtte stenge senteret.

– Han har saksøkt staten. Rettssaken skal opp i høst, og nå tigger han penger på Facebook for å betale honorarene til advokat Geir Lippestad, opplyser Aavitsland.

Videre terget Aavitsland Monsen med å påstå at han ikke har borreliose, siden verken gentestene som sykehus over hele verden bruker, prøver av blod eller spinalvæske kunne påvise borreliasmitte. 

En del pasienter som mener de har borreliose, foretrekker å stole på det Aavitsland kaller «sleipe bakgårdslaboratorier» i Tyskland. Disse bruker udokumenterte metoder for å påvise borrelia-bakterien. Etter Aavitslands mening fører det til haugevis av falske diagnoser, som i sin tur krever både årelang bredspektret antibiotikabehandling og en haug kostbare alternative behandlinger uten dokumentert effekt.

– Det siste nå, som har sitt utspring i en amerikansk bevegelse, er at de mener borreliose smitter både seksuelt og fra mor til barn. Dermed er det mange mennesker der ute som ikke tør å ha sex eller å bli gravide, helt uten grunn, sukker Aavitsland.

NSF-ledere mot seg

Det norske borreliakapittel inneholder også to pensjonerte biologer som hevder de kan se borreliabakterier i blodet til syke personer i mikroskop. Nylig testet FHI metoden, og fant flere «borreliabakterier» i blodet fra de friske enn fra dem som tidligere hadde fått påvist bakteriene ved hjelp av biologenes metoder. Aavitsland mener det de ser er grums som oppstår i alle blodprøver over tid.

– Don't get me started! advarer han når vi nevner biologene.

– Du skrev at deres slappe forskning er et forsøk på en snarvei til berømmelse. Hvordan kunne du vite hvilke motiver de hadde?

– De gikk til tidsskriftet Apollon, TV2, Dagbladet og Aftenposten, og publiserte funnene i et obskurt japansk tidsskrift som ikke fins lenger. Det er flere som anklager meg for manglende ydmykhet. Blant annet to tidligere NSF-ledere: Laila Dåvøy og Bente Slaatten.

Selv hevder han å være tolerant og hjelpsom. Noe han lærte som nest yngst i en søskenflokk på fire av sin far som jobbet med herreekvipasje og sin mor, regnskapssekretæren.

– Hvordan er det å ha fått en sånn likandes kar som Lars Monsen imot seg?

– Det gjør meg absolutt ingenting. Jeg kan godt gå på tur med ham og snakke om det. Men ikke i Canada. Det må bli på «heiane» på Sørlandet.

Borreliose i bryllupet

Aavitsland holder seg nemlig helst i hjemtraktene, etter at han i nærmest overmoden alder fikk en sønn under svineinfluensaen i slutten av 2009. Fra før har han tre bonusdøtre som bor annenhver uke hos ham og kona. 

I 2012 ble moren alvorlig syk, ukependlertilværelsen ble slitsom og kona hadde lenge tatt den største delen av arbeidet rundt familien. Han sa opp som smittevernoverlege ved FHI nokså brått uten å ha noe nytt å gå til. Flyttet fra Tåsenveien i hovedstaden til bølgeskvulpet i Ærfuglveien i Kristiansand. Moren døde senere på året, men Aavitsland har ikke angret på valget.

– Jeg har mindre makt og innflytelse, men det veies opp av at dette er en mye koseligere by. Været er bedre, jeg har kortere arbeidsuke, mer tid med familien og vi har sjøen og skjærgården. Folk i Oslo har bare den forsøpla greia de er så stolte av. De tror de har fjord og skjærgård, men det har de ikke!

Den tidligere håndballspilleren haltet da han danset brudevalsen med sin 13 år yngre utkårete, høsten 2010. Han gikk på antibiotika i tre uker for leddbetennelse på grunn av borreliose.

– Kneet hovna opp og ble stort. Jeg trodde det var stafylokokker eller noe annet farlig, men så var det bare borrelia-artritt. Jeg ble helt fin igjen og har ikke hatt noen restplager.

Det er disse restplagene, eller vevsødeleggelsene, som borreliose og andre infeksjoner kan forårsake, som Aavitsland mener er plagene til noen av de pasientene som fremdeles mener de har borreliose etter at testene er negative. Disse plagene vil ikke gå bort med ytterligere antibiotikabehandling.

– Men Lars Monsen hevder at den langvarige antibiotikakuren fikk ham på beina igjen?

– Ja, men de fleste som blir støle etter en tur på tredemølla, slik Monsen ble, blir friske av seg selv etter en stund, kommer det eplekjekt.

Kommuneoverlege

Telefonen ringer. En høyrøstet mann i andre enden. Aavitsland lytter og kommer med små, lavmælte svar.

– Det kan jeg ikke si sikkert. Ja, det høres ut som hun kan si opp leiekontrakten. Du må gå på regjeringen.no og se etter husleieloven. 

Han legger på.

– Det er mye forskjellig folk mener kommuneoverlegen skal hjelpe til med, forklarer han.

Mannen ringte fra Arendal hvor Aavitsland har halv stilling som kommuneoverlege. Han er der to dager i uka og tar telefoner som måtte komme derfra resten av uka.

– Har du oppdaget noe som du ikke visste da du jobbet lenger opp i helsehierarkiet?

– Ja, FHI vet ikke alltid hvordan virkeligheten i kommunene er. Mange har bare en overlege med ansvar for smittevern, som kanskje er der et par timer på fredagen, that's it. Da må FHI spørre kommunelegene hva de trenger. Vi savner blant annet ulike praktiske hjelpemidler for planer rundt vaksiner og influensa. Og bedre data fra MSIS om smittsomme sykdommer.

Status quo på akuttmottaket

I mai falt Aavitslands femåring ned fra lekestativet i dyreparken og brakk armen. Det ga enda en oppdagelse: Det var som om tiden hadde stått stille fra da Aavitsland var turnuslege på samme akuttmottak for 25 år siden.

– Den eneste endringen var at røntgenbildene nå var digitale. I løpet av de 18 timene sønnen min var der, måtte han hilse på ti sykepleiere og fire leger, som alle skulle høre historien hans. Hvorfor kan de ikke legge inn historien på et nettbrett ved innkomst, for eksempel?

Internasjonalt arbeid

Da unge Aavitsland tøffet hjem fra interrail sommeren 1982, hadde han kommet inn på alt han hadde søkt på. Både sivilingeniørstudiet ved NTNU, sosialantropologi og medisinstudiet ved diverse universiteter ønsket den skoleflinke studenten. Det ble medisin i Oslo. Der penset han etter hvert inn på smitte, og jobbet samtidig ved Klinikk for seksuell opplysning, hvor han spesielt var opptatt av klamydia og hadde en liten deltidsstilling i 20 år.

Under siviltjenesten ble det FHI. Siden ble han der, like standhaftig som en flått på tuppen av et gresstrå som venter på at det skal stryke et bein forbi.

– Hva er du mest stolt av fra din tid hos FHI?

– Hm, la meg sortere tankene.

Aavitsland noterer punkter nedover et ark.

Så nevner han tre ting:

Den felt-epidemiologiske gruppen han startet etter miltbrannbrevene i etterkant av 11. september i 2001. Disse epidemiologiske etterforskerne (leger, veterinærer og sykepleiere) har godt ry i Europa og har løst både mysteriene med E.coli i morrpølse, legionella- og giardiasis-utbrudd. 

Det andre er at han sørget for å integrere det norske smittevernet inn i det europeiske.

Det tredje, som også har tiårsjubileum i år, er det møysommelige arbeidet med å lage en global smittevernlov. Den regulerer hva verdens land skal gjøre dersom det oppstår en epidemi. Det var en forhandlingsgruppe med representanter fra blant annet USA, Kina, Iran og EU, som måtte mekle seg fram til ordlyden her.

– Vi fra Europa måtte slåss for hvert ord. Å få inn at en epidemi skulle utløse en «public health response», var for eksempel ikke lett.

– Det var viktig å ha inn "public health", ellers kunne landene tolke inn annen type respons, slik de gjorde under SARS-epidemien i Hong Kong i 2003. Da så vi at folk fra Hong Kong ble nektet å delta på en stor klokkemesse i Sveits, og Italia stoppet importen av leketøy fra Hong Kong. Det var fordekte handelstiltak og helt meningsløse i smittevernsammenheng.

Pandemi-Preben

Norsk Pasientskadeerstatning har mottatt 604 saker om bivirkninger etter Pandemrix, som Aavitsland og kolleger anbefalte hele Norge å ta mot svineinfluensaen. Det er gitt medhold i 103 av sakene og 107 er fortsatt under behandling. Det er utbetalt 190 millioner kroner i erstatninger. 72 barn og unge under 20 år har fått narkolepsi etter vaksinen.

– Det er den mest alvorlige vaksinekatastrofe i nyere tid. Det kom som ei bombe på alle oss som jobbet med det. Men vi vet ennå ikke helt nøyaktig hva årsaken var. Synd ikke produsenten GlaxoSmithKline forsker mer på det. En av 15 000 fikk narkolepsi. Hadde vi visst det på forhånd, ville vi aldri anbefalt vaksinen.

– Bør noe gjøres annerledes neste gang?

– Man bør ha en bredere prosess, større involvering av fagmiljøer, kritikere og lekfolk. Man kan for eksempel kalle inn til en åpen høring før bestemmelsen tas.

Aavitslands kone var gravid da svineinfluensaen brøt ut. Han gikk ut i avisen og sa at det var viktig for ham at hun ble vaksinert med en gang.

Han sa at bieffektene av å vaksinere gravide ville være minimale eller fraværende.

– Hvordan kunne du uttale deg så skråsikkert når det ikke fantes kliniske studier på gravide?

– Sa jeg det? Det finnes ikke kliniske studier på gravide for nye influensavaksiner, men erfaring viser at de kan gis trygt, så jeg følte meg rimelig sikker. Legemiddelverket hadde jo godkjent vaksinen.

Etterpå har blant annet Folkehelseinstituttet og Legemiddelverket evaluert vaksinasjonen av de gravide og funnet at det var trygt. Studien er publisert i New England Journal of Medicine.

– Hvorfor ble studien gjort av de samme som ga vaksinerådet?

– Det var helt naturlig at vi skrev artikkelen, men hvis man er konspiratorisk anlagt, kan man tro det motsatte. Hvem som helst kan imidlertid gjenta studien, vi har brukt offentlige data og registre.

Tørre vitser

– Du hadde en alvorlig jobb hos FHI, var det plass til humor?

– Jada. Jeg tror de ble litt lei de tørre vitsene mine, jeg fikk en del sympatilatter. Men det er bedre enn ingen latter.

Aavitsland skuer ut av vinduet ned på sjøen og byen som ligger dynket i kaldt vårregn. Måkeskrikene høres knapt gjennom vinden. I krattet nedenfor presser kanskje en druestor ixodes ricinus ut et par tusen egg før hun dør.

– Jeg savner kollegaene mine.