fbpx – Lovverket fører til unødig mye lidelse Hopp til hovedinnhold

Strides om helsehjelp til papirløse: – Lovverket fører til unødig mye lidelse

Bildet viser en papirløs familie som har fått endelig avslag på sin asylsøknad.
AVSLAG: Denne familien på tre fra Afghanistan har fått endelig avslag på asylsøknaden. Dermed mister de det såkalte D-nummeret i Folkeregisteret, og med det retten til refusjon for helseutgifter.   Foto: Kristin Talgø

Retten til helse er nedfelt i menneskerettighetene. Men papirløse i Norge får kun akutt helsehjelp.

– Den norske loven om helsehjelp til papirløse er i strid med menneskerettighetene.

Det mener Henriette Sinding Aasen, professor ved Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Bergen.

"Den høyest oppnåelig helsestandard"

Retten til helse er beskyttet i artikkel 12 i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter: Her står det at alle skal nyte den høyest oppnåelige helsestandard. 

Men i den norske forskriften om «rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket» er all helsehjelp for voksne papirløse begrenset til «akutt og livsnødvendig hjelp som ikke kan vente». 

Målet med forskriften er å sikre lik behandling for personer uten lovlig opphold, og minske uklarheter for helsepersonell. I praksis opplever imidlertid mange helsearbeidere at forskriften er uklar og pålegger dem å ta innvandringsregulerende hensyn når de skal vurdere behandling.

Sinding Aasen er ansatt ved Forskergruppe for helse- og sosialrett, og hun er ikke i tvil.

– Loven er veldig uklar. Kjempeuklar. Helsepersonell vet ikke hvordan de skal håndtere situasjonen, og det går imot medisinsk etikk. 

Akkurat hvor mange papirløse som befinner seg i Norge i dag, er vanskelig å si. Statistisk sentralbyrå kom med de siste tallene i 2006 og anslo mellom 10 000 og 30 000 papirløse.  

Umulig å avgrense

Bildet viser Daglig leder og sykepleier Tone Kvalbein og helsesøster Mona Jenssen ved Tønsberg Mirgrasjonshelsesenter.
KRITISK: Daglig leder og sykepleier Tone Kvalbein og helsesøster Mona Jenssen ved Tønsberg Mirgrasjonshelsesenter frykter at lovverket fører til at sykehus vegrer seg for å sette i gang nødvendig behandling. Foto: Kristin Talgø

Tove Kvalbein er sykepleier og daglig leder ved Migrasjonshelsesenteret, som er et samarbeid mellom de fire kommunene Stokke, Tønsberg, Nøtterøy og Andebu. 

Helsesenteret er som et vanlig fastlegekontor. I tillegg til Kvalbein er det ansatt to leger, en helsesøster og psykolog. Psykologen er ansatt av spesialisthelsetjenesten, men har sin arbeidsplass her.

Alle asylsøkere blir innkalt til en gratis førstegangsundersøkelse etter ankomst. Ved sykdom kan pasienten selv bestille time eller mottaket kan henvise til senteret.

– Noen klarer seg med den ene gangen, mens andre ser vi mer til. Det er mye skader og alle har opplevd grusomme ting. De har et stort behov for samtaler og psykolog, sier Kvalbein.

To tredeler papirløse

Tønsberg asylmottak har gjort et anslag på at to tredjedeler av beboerne er såkalt papirløse, det vil si asylsøkere med endelig avslag.

Vestfold Migrasjonshelsesenter tar ikke hensyn til oppholdsstatusen, men behandler alle likt og følger opp. Senteret henviser til sykehus ved behov uavhengig av om pasienten har opphold eller ikke.

– Det har hendt oss én gang at sykehuset har avsluttet behandling da de fikk vite at pasienten ikke hadde rett på behandlingen, fordi vedkommende var blitt såkalt papirløs. De sluttet med en gang, midt i behandlingen.

– Er det forsvarlig?

– Nei, men vi følger opp. Det henger jo sammen med de etiske utfordringene som dukker opp i slike situasjoner. De uten D-nummer har rett på øyeblikkelig hjelp som ikke kan vente, men vi kan jo diskutere i det vide og det brede hva som går under det, sier Kvalbein.

Torgeir Grøtting, analysesjef ved Sykehuset i Vestfold, mener at deres praksis har vært i tråd med gjeldende juss. Men han kan opplyse at sykehuset nå jobber med et nytt «policy-dokument».

Fikk hjerteinfarkt, ventet et halvt døgn

– Vi puttes inn i en maskin, og hvis ikke papiret med den rette strekkoden er på, så spyttes vi ut igjen og kastes i søppelbøtten. Samfunnet glemmer at det er flasken som skal resirkuleres, ikke papiret.

Det sier «Mariam». Hun har vært «panteflaske» uten den rette strekkoden i snart åtte år. Hun og mannen kom til Norge i 2004 og fikk endelig avslag i 2007.

En novembermorgen i 2010 fikk mannen hennes et hjerteinfarkt.

Fordi de trodde at de ville bli anmeldt til politiet dersom de kontaktet legevakten, ventet de til klokken syv på kvelden før de ringte en lege de kjente og stolte på. De har tre barn på åtte, fem og snart fire år.

Mannen sliter fortsatt med helsen og tung pust som følge av hjerteinfarktet. Han er avhengig av tre ulike medisiner for å holde seg frisk. «Mariam» er veldig glad for hjelpen familien får fra et frivillig helsesenter for papirløse i Oslo. Før hun ble kjent med helsesenteret via NOAS, måtte de betale for medisinene selv. 

Juss-kluss

Den juridiske retten til helsehjelp og asylpolitikk blandes ofte i den offentlige debatten. Kirkens Bymisjon var blant 11 organisasjoner som gikk sammen om et opprop til regjeringen om å gi papirløse i Norge reell tilgang til helsehjelp.

De mener at medisinsk hjelp skal baseres på behov, ikke oppholdsstatus. Konstituert leder i Kirkens Bymisjon i Oslo, Johannes Heggland, sier at det er svært vanskelig å diskutere helsehjelp til papirløse med politikere uten at asylpolitikk trekkes inn.

Kirkens Bymisjon ønsket å opprette et frivillig helsesenter for papirløse, men ble advart av flere stortingspartier under den rødgrønne regjeringen mot å gå inn i en diskusjon om dette. Venstre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti var de eneste som ikke advarte dem. Likevel fikk Kirkens Bymisjon i samarbeid med Røde Kors opprettet et helsesenter i Oslo for fem år siden.

Økonomiske krav

Bildet viser sykepleier og daglig leder ved Helsesenter for papirløse i Oslo, Frode Eick
Sykepleier og daglig leder ved Helsesenter for papirløse i Oslo, Frode Eick. Foto: Kristin Talgø

– Lovverket er veldig strengt og fører til mye unødvendig lidelse. Mange går lenge med helseproblemer før de får hjelp. 

Dette mener også de ansatte ved Vestfold Migrasjonshelsesenter i Tønsberg. De bruker mye tid på å forklare pasienter at helsehjelp som tannlege eller optiker ikke er gratis. Det er mange av de samme helseproblemene som går igjen. Mange har alvorlige tannproblemer. Noen får ikke i seg mat fordi tennene gjør så vondt. En del har også svært redusert syn.

– Det blir vanskelig når loven sier at hjelpen som skal gis er begrenset til det helt akutte. Dette kontoret er litt spesielt for vi er opprettet for å kunne ta imot pasienter med eller uten papirer, så lenge de bor i kommunene våre, sier Kvalbein.

Velferdsgode i dåpsgave

Loven om helsehjelp til papirløse overlater til helseforetakene å ta valget. De kan gi behandling, men vil ikke få økonomisk kompensasjon. 

Dersom sykehus ikke får regningen dekket av HELFO, vil kravet i utgangspunktet bli adressert til pasienten. I tilfeller hvor det ikke foreligger noen adresse eller annen kontaktinformasjon til pasienten, vil det bli avskrevet som tap i regnskapet.

Daglig leder Frode Eick mener det er staten som bør endre loven for at det økonomiske skal være overkommelig for alle parter. Han sier også at papirløse er en stigmatisert gruppe. Folk flest har lite kunnskap om hvorfor de er her og bakgrunnen for situasjonen.

– Mange i Norge ser på helsehjelp som et velferdsgode de har fått i dåpsgave. De som sier at bedre helsehjelp til papirløse vil bidra til mer ulovlig opphold vet veldig lite om hva det vil si å være i en slik situasjon, sier Eick.

Forebyggende versus akutt hjelp

Eick sier det har liten effekt på økonomien å innføre bedre helserettigheter for papirløse. Han hevder at det er økonomisk lønnsomt å behandle tidlig og forebygge, fremfor å vente til man må gi akutt hjelp. Heggland i Kirkens Bymisjon mener også det er store fordeler både menneskelig og økonomisk å gi forebyggende hjelp eller tidlig intervensjon.

– Det er rart at en skal vente til folk er blitt nesten livstruende syke før de får skal få behandling, sier Heggland. 

Helseturisme

Et av argumentene fra politikerne før helsesenteret i Oslo ble opprettet, var at bedre helserettigheter ville føre til flere migranter.

Generalsekretær Ann-Magrit Austenå i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) tror ikke bedre helserettigheter vil føre til «helseturister».

– Man må få det klart fram at det ikke er tilgang på helserettigheter som gjør at folk kommer til Norge, men det kan være manglende helsebehandling som gjør de ikke reiser tilbake, sier hun.

Daglig leder ved Helsesenteret i Oslo er enig.

– Det er en veldig snål tankegang og vitner om at de vet lite om hvordan det er å være ekskludert fra samfunnet. Folk reiser ikke fra hjemlandene sine på grunn av en lege, men fordi de ikke har noe annet valg, sier Frode Eick.

Lenge i landet

Alle voksne asylsøkere med endelig avslag på asylsøknaden skal kunne forlate landet i løpet av to til tre uker. All helsehjelp som ikke må gjøres innen den tid skal utsettes og utføres i landet de tilbakeføres til.

Forskriften sier ingenting om utreise innen tre uker er realistisk. I praksis blir mange asylsøkere uten lovlig opphold værende i landet mye lengre.

Daglig leder Kvalbein ved Vestfold Migrasjonshelsesenter sier at de treffer på beboere ved mottakene som har endelig avslag, men som har vært i landet i opptil syv år. 

Austenå i NOAS mener at lovverket fører til at sykehus vegrer seg for å sette i gang behandling.

– De er redd for å starte behandling de ikke kan fullføre, selv om pasienten blir i landet lenge etter at søknaden er avslått.

Grunnleggende rettigheter

Per Nortvedt, professor ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, mener det vil være vanskelig ikke å starte en nødvendig behandling selv om vedkommende skal reise ut og ikke kan sluttføres i hjemlandet.

– Det strider mot den grunnleggende plikten til å yte helsehjelp ut fra individuelle behov. Innvandringspolitiske hensyn er ikke uttrykk for universelle, uforgjengelige rettigheter, men skapt av en bestående politisk orden, påpeker Nortvedt.

Leder av Folkerettseksjonen i Røde Kors, Mads Harlem, er klar i talen rundt dette.

– Helsehjelp dreier seg om grunnleggende menneskerettigheter som skal oppfylles uavhengig av om man oppholder seg ulovlig i riket.

– Synes du det er riktig at mennesker som egentlig ikke har rett til å være i landet skal få helsehjelp på statens regning?

– Ja. Helsehjelp er nødvendig, avslutter han. 

Fellesskapets ressurser

– Å benytte seg av fellesskapets ressurser, enten det gjelder helsetjenester, sosialhjelp eller andre hjelpetilbud, skal forbeholdes personer som oppholder seg lovlig i landet. Det ordinære helsetilbudet bør derfor ikke benyttes i disse tilfellene, sier leder for helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Kari Kjønaas Kjos (FrP).

Hun sier akutt livredning i større grad er en grunnleggende moralsk plikt, og at det derfor er riktig å gi livreddende førstehjelp til ulovlige innvandrere. 

– Jeg har tillit til at norsk praksis er i overensstemmelse med menneskerettighetene. Det ville overraske meg om Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) mener det å knytte velferdsrettigheter til lovlig opphold er et brudd på grunnleggende menneskerettigheter, sier Kjos.

Krever lovlig opphold

Kristelig Folkepartis (KrF) representant i samme komité, Olaug V. Bollestad, er ikke enig i leder Kjos’ holdninger til papirløse. Hun mener gruppa bør få hjelp av staten også i tilfeller der helsehjelpen ikke er akutt, og ønsker en utredning på feltet.
redaksjonen@sykepleien.no 

 

Jeg har tillit til at norsk praksis er i overensstemmelse med menneskerettighetene.

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Loven er veldig uklar.

Henriette Sinding Aasen, jusprofessor
Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.