Dagkirurgien startet på Kongsberg

Engebret Lidem ligger med en blomst i hånden - som nyoperert. Året er 1982.

Det var på lille Kongsberg sykehus dagkirurgien så dagens lys i Norge. 9. desember 1982 ble Engebret Lindem, som nå er død, feiret. Han hadde fått operert hånden sin.

– Jeg husker ham godt, sier Randi Duesund, som var oversykepleier på operasjonsavdelingen den gangen.

Hun er til høyre på bildet. De to andre er sykepleierne Laila Bagøien (t.v.) og Ragnhild Thovsen, som bemannet dagstuen, bare kalt «312».

Duesund var med på å drive fram dagkirurgien i landet. Her forteller hun hvordan det begynte.

Tema om dagkirurgi 

Kniven på strupen
Som mange andre hadde også vi strukturelle problemer rundt 1980. Sykehuset vårt hadde for mange senger og for lav bemanning. Det førte til et belegg på bare 60–70 prosent, forteller hun.

Intensiven hadde de dårligste forholdene på sykehuset. Det var altfor trangt, og medisinske og kirurgiske pasienter var blandet. Arbeidstilsynet hadde kommet med krav om forbedring.

– Vi hadde kniven på strupen. Da søkte vi nok en gang om mer penger og flere stillinger. Det fikk vi jo ikke.

De måtte tenke nytt. Da laget de et forslag om ny struktur for behandlingskjeden.

– Ikke for å spare penger, men for å få omdisponere ressurser og få mer tilpasset drift.

De ville ha tre omsorgsnivå: Poliklinikk, dagbehandling og innleggelse. Dagpasientene skulle inn om morgenen, ut om ettermiddagen.

– Dette var pasienter som ellers var friske, men som kom inn for små inngrep. Før ville én pasient oppta minst tre liggedøgn. Nå kunne vi i stedet ha tre pasienter på en dag.

Det økte kapasiteten, og kortet ventetiden.

– Dagbehandling var ikke en billig, light affære, men et fullverdig behandlingstilbud og kostnadseffektiv drift. Det var jo fødselen dette, da. Til et barn som fikk livets rett, sier Randi Duesund.

Tøff motstand
Motstanden kom. Først og fremst fra pleiesiden.

– Legene var gira på omleggingen, men pleierne var bekymret for at pasientene ville få for dårlig omsorg.

De hadde flere bekymringer: Økt pleietyngde på sengeposten – selv om bemanningen ville bli økt. De tvilte på at dette kunne være økonomisk lønnsomt. De var redd pasientene ville komme rennende inn om natten for reinnleggelse.

– Mange mente pasientene hadde altfor lang vei til sykehuset, det var nesten som om alle bodde på Svalbard, minnes Duesund.

Strid ble suksess
Men så gikk fylkeskommunen inn for den nye strukturen. Ombyggingen førte til at vi måtte legge ned en velfungerende 20-sengspost.

– Det var et stort traume, og en av hovedårsakene til motstanden. Det var mye splid og strid.

– Ble du usikker?

– Nei, det var så åpenbart at helheten ville vinne på det. Vi måtte gi og ta.

De ble nødt til å definere flaskehalsene. Det ble et stort arbeid å planlegge operasjonene og administrere ventelistene.

– Men det ble effektiv drift ut av det. Det ble en samfunnsøkonomisk suksess.

I desember 1982 kom altså den aller første dagkirurgipasienten i landet.

– Behandlingskjeden var kort. De kom til én dagstue, ble trillet inn til et operasjonsteam, og kom tilbake til samme stue. Så dro de hjem.

– Hvem var de?

– De ble operert for åreknuter, brokk og skeive stortær. De hadde krokete fingre, rifter i minisken, hemoroider og trang forhud. Vi hadde neseoperasjoner, og vi gjorde utskrapninger. De kom for væskeansamling i pungen, hull på trommehinnen, utstående ører …

De begynte med en gang å spørre pasientene om hva de syntes. I løpet av halvannet år hadde de 929 pasienter.

– Svarprosenten var 90. De var svært fornøyde. Vi skjønte vi var på rett spor, sier Duesund.

I 2011 fikk hun Kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt bidrag til å utvikle dagkirurgien til en anerkjent behandling. Mange kaller henne dagkirurgiens mor.

– Ikke i fredstid
Tilbake til 80-tallet:

– Fagfolk ble etter hvert nysgjerrig og vi dro på signingsferd over hele landet for å spre budskapet. På seminarer fortalte vi at dagkirurgi var mulig. Men vi møtte også mye skepsis i starten.

«Vi trenger ikke krisekirurgi i fredstid», sa en lege. Mange sa: «Det høres bra ut, men passer ikke hos oss.»

– Hva synes du om dagens debatt om dagbehandling?

– Det fins nesten ikke grenser hvor langt man kan nå. En dårlig hofte skiftes ut, og man kan gå igjen samme dag. Men det kan være både og. Det er viktig å velge egnede pasienter og ha kvalitetsindikatorer, tett oppfølging og dedikerte fagfolk.

Greit å spare penger for samfunnet, synes hun, for dagbehandling dreier seg om omfordeling av ressurser:

– De som trenger det mest, får mer. En viktig omlegging i norsk helsetjeneste.

Duesund er nå blitt pensjonist. Men i 12 år ledet hun en ny dagkirurgisk enhet som ble bygget på Kongsberg sykehus i 2001.

Historisk forskning
I forskningsrapporten «Effektivisering av kirurgi» fra 1987 beskriver blant andre oversykepleier Randi Duesund (som den gangen het Randi Henriksen) hvordan Kongsberg sykehus løste problemet ved å innføre dagbehandling.

Duesund og kirurgene Trygve Ø. Høsteng og Erik Korvald hadde troen på dagkirurgi, til tross for motstand fra alle nivå.

De fleste på ventelisten ventet på å bli operert – og ofte gjaldt det mindre inngrep. Disse pasientene var lavt prioritert.

Med tekst, grafikk og statistikk på 150 sider beskriver de tre forfatterne detaljert hvordan omstruktureringen foregikk.

Forsiden viser hvordan antallet innlagte pasienter økte år for år fra 1969 – inntil 1983. Da gjorde dagpasientene sitt inntog på sykehuset. Den totale operasjonskapasiteten økte til over 2 000 per år. Den første dagkirurgiske operasjonen ble altså gjort 9. desember 1982.