Dement i ukjent landskap

Abdul Suleman (64) er tredjegenerasjons inder, født og oppvokst i Uganda i Afrika. Han har hatt et tøft liv. Etter en traumatisk oppvekst rømte han hjemmefra som 19-åring. Ferden endte i Norge. Han er nå 64 år gammel, dement og uten familie.

Eldrebølge

Suleman har bodd på Grünerløkka sykehjem i fem år, og representerer en gruppe mennesker vi hittil ikke har hatt nok kunnskap om – eldre innvandrere med demens.
Eldrebølgen vil også gjøre seg gjeldene i innvandrerbefolkningen, og fremtidens brukere av omsorgstjenester vil representere et større kulturelt mangfold. Forskere ved NAKMI (Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse) har stilt spørsmål om hvordan vi kan tilby likeverdige helse- og omsorgstjenester for våre nye landsmenn.

Vil tidobles

Dagens eldre – over 67 år – med innvandrerbakgrunn utgjør om lag 28 000 personer. Men det anslås at antall eldre med innvandrerbakgrunn vil tidobles til nesten 300 000 fram til 2050. Veksten skyldes ikke nye innvandrergrupper som kommer til, men aldring av innvandrere som allerede har kommet til Norge.

Sårbar gruppe

Demens er en utbredt sykdom som kan ramme alle etniske grupper. Forekomsten blant innvandrere i Norge er ikke kjent, men internasjonale studier har vist høyere forekomst hos noen etniske grupper. Undersøkelser viser også at forekomsten av diabetes type 2 er mer enn tre ganger så stor blant innvandrere i alderen 55-70 år sammenliknet med befolkningen generelt. 
– Vi vet at eldre med diabetes type 2 har større sannsynlighet for å utvikle vaskulær demens enn de som ikke har diabetes, forteller direktør Bernadette Nirmal Kumar i NAKMI. 
Kumar er prosjektleder for forskningsprosjektet «Demens og eldre innvandrere». 

Hjelpemidler

Prosjektet er organisert i fem delprosjekter. Ett av delprosjektene – utredning av demens hos innvandrere – involverer overlege Peter Bekkhus-Wetterberg ved Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus på Ullevål.
Bekkhus-Wetterberg forteller at det å oppdage demens på et tidlig tidspunkt får behandlingsmessige konsekvenser. De hjelpemidlene som anbefales for diagnostisering, anvendes også for personer med annen kulturbakgrunn.

Krever annen utredning

Han mener at diagnosen i dag settes for lettvint basert på tester som ikke egner seg for alle pasientgrupper. Testene som benyttes undervurderer det kognitive funksjonsnivået hos eldre innvandrere. MMSE er en vanlig brukt test for å gjøre en enkel undersøkelse av kognitiv funksjon. Dersom man ikke har gått på skole, vil man normalt ha et resultat på rundt 20 poeng med denne testen, noe som de fleste vil tolke som forenelig med demens. Men om man har lite eller ingen skolegang, er dette et helt normalt resultat. 
– Det betyr at tester som er beregnet for skoleflinke nordmenn ikke kan leses på samme måte når de benyttes på, for eksempel, analfabeter fra India. Derfor er det nødvendig å ta i bruk andre typer av tester, påpeker overlegen.

Tolk – en selvfølge

Bekkhus-Wetterberg er med i en større europeisk studie om tverrkulturell nevropsykologisk testing. CNTB-
studien (Cross-cultural Neuropsychological Test Battery) er et samarbeid med kolleger fra Danmark, Sverige, Nederland, Belgia, Serbia, Hellas, Tyrkia, Tyskland, Brasil, Filipinene og Libanon. Så langt viser internasjonale undersøkelser at det ikke blir tatt nok hensyn til hvor mye utdanningsnivå påvirker testresultatene.
– At pasienten blir testet på morsmålet, er en meget viktig faktor. Derfor anbefaler jeg CNTB-batteriet eller liknende tester, fordi de er utformet spesielt for å unngå påvirkning av skolegang, språk eller kultur. I tillegg er testen beregnet å gjennomføres med tolk. Det er også en rekke kulturelle faktorer som bør tas hensyn til ved utredning, fortsetter Bekkhus-Wetterberg.
– Nordmenn flest er vant til skolesystemet fordi de har vokst opp med ulike former for tester. Men mange innvandrere er ikke vant til dette. De kan derfor blir forvirret eller rett og slett føle seg krenket når spørsmålene er pågående og personlige, sier han.

Flerspråklig sykehjem

Hos eldre innvandrere er det stor fare for at andrespråket forsvinner om man får demens. Det å plutselig ikke kunne snakke norsk blir et stort problem for helsepersonell som ikke kan kommunisere med pasientene.
Ved Grünerløkka sykehjem har de kartlagt alle ansatte og hvilke språkferdigheter de sitter på. Sykehjemmet bruker de interne ressursene, uavhengig av om vedkommende jobber på kjøkkenet eller i en annen avdeling, for å kunne kommunisere bedre med pasientene i den daglige pleien og omsorgen.

Språk

Sykehjemmet har en større andel beboere med minoritetsbakgrunn enn resten av Oslo, og landet for øvrig. Derfor er de også en viktig samarbeidspartner for NAMKI i prosjektet. 
– Foruten medisiner, er språk den viktigste delen av behandlingen. Samhandling er avgjørende for å bygge opp trygghet og tillit hos både pasient og pårørende. Å bli møtt med eget morsmål er et godt utgangspunkt, sier avdelingssykepleier Meenakshi Johar ved Grünerløkka sykehjem.
Sykehjemmet deltar i prosjektets arbeidsgruppe samtidig som det er med i et annet NAKMI-prosjekt, «Standarder for likeverdige helsetjenester».

Kulturelle hensyn

Pårørende har gitt uttrykk for at de ønsker bedre forståelse av sin kultur blant helsepersonell og ønsker også et tettere samarbeid. På Grünerløkka har avdelingen laget permer med pasientenes historier. Her finner man blant annet bilder fra barndomshjemmet, foreldrene og landsbyen de kom fra. I permen har de også samlet informasjon om pasientens religion, matvaner, bekledning, musikkinteresser og mye mer. Kontakt med templer og moskeer har gjort det enklere å avdekke religiøse behov.

Egen musikk

Det er viktig at helsearbeidere har nok informasjon om beboerne til å kunne ha meningsfylte samtaler, og ikke minst gi dem en innholdsrik hverdag. I avdelingen bruker de også google translate på nettbrett for å kommunisere. Piktogram og memotavle brukes aktivt for å nå fram til de med muntlig språkvansker. Musikk har vist seg å være et kraftfullt verktøy. 
– Vi har kartlagt hva beboerne liker å høre på og gitt dem egne MP3-spillere med musikken sin. Beboere som er stive og urolige i en stellesituasjon, kan bli fornøyde og myke i kroppen når de lytter til kjent musikk, forteller Johar. 

Stigma og tabu

Det har vært stort fokus på demens i Norge gjennom mediene, men er det en underbruk av helsetjenesten hos innvandrere? Funn så langt viser at det er en del stigma og tabu forbundet med demens hos enkelte grupper. Mange eldre innvandrere og pårørende mangler kunnskap om sykdommen. Noen har heller ikke tillit til norsk helsetjeneste. Terskelen for å be om hjelp kan derfor være høy. 
Det er også et dårlig utgangspunkt om norskkunnskapene ikke er på plass. En del innvandrergrupper ser ikke på norsk tv eller leser norske aviser og har dermed ikke fått med seg alt som har vært om demens i norsk offentlighet de senere årene.

Informasjon på flere språk

Johar sier at det er til stor hjelp å ha en tolk til stede i møte mellom tjenesten og pasient med pårørende, men hun erfarer at det er mye informasjon å ta inn på en gang. Nettsider, brosjyrer og annet informasjonsmateriell bør derfor være på flere språk. Hun mener det også vil lønne seg å unngå for mange faglige ord. Hukommelsessvikt er for eksempel et ord som kan brukes i tillegg til ord som demens.
– Det er gjort litteratursøk i nasjonale så vel som internasjonale tidsskrifter og databaser på jakt etter erfaringer fra andre flerkulturelle samfunn. Prosjektgruppen er i ferd med å samle de siste trådene i arbeidet, men hovedkonklusjonen er klar: Det vil være behov for en tjeneste som tar utgangspunkt i den enkeltes bakgrunn og behov, avslutter Ragnhild Storstein Spilker som koordinerer prosjektet hos NAKMI.