Vi må fokusere mer på tannhelse

Related research article:

Sykepleier bør informere om munnhelse uansett hvor de møter slagrammete pasienter.

Resultatene i studien til Myhrer og medforfattere, tyder på at tannhelsen til slagrammete er et delvis forsømt område. Når kun 5 prosent oppga at de hadde fått informasjon om tannstell i løpet av de første seks månedene kan det bety at problemstillingen får lite oppmerksomhet. Studien viser også en sammenheng mellom opplevd tannhelse og livskvalitet som vi bør ta på alvor.

Det kan være flere ulike årsaker til redusert munnhelse for slagrammete. Lammelser i ansikt og tungemuskulatur kan føre til at mat og medisiner blir liggende i munnen etter måltidet og gi skader lokalt samt føre til aspirasjon. Dette opplever jeg blir vektlagt i akuttfasen; pasienten observeres under måltid og munnen renses for å sikre at ikke matrester blir liggende igjen. Testing og observasjon av svelgfunksjon skal gjøres systematisk i alle slagenheter, men kanskje er vi ikke flinke nok til å videreformidle våre vurderinger til pasienten?

Slagrammete med normal svelgfunksjon og lite behov for hjelp til munnstell, er kanskje den gruppen som i minst grad får råd om munnstell og tannhelse. Populasjonen i studien kan, som forfatterne påpeker, ha en overvekt av personer med stor grad av selvhjulpenhet. Dette kan delvis forklare at så få ble informert om konsekvenser for munn og tannhelse. Det er mye informasjon som skal gis til slagrammete gjennom hele rehabiliteringsforløpet og det vil nok være en fare for at dette kan bli nedprioritert i forhold til andre temaer.

Sykepleiere er en viktig gruppe når det gjelder å ivareta munnhygienen til alle pasienter med omsorgsbehov. Imidlertid er det velkjent at munn og tannstell ikke er optimalt ivaretatt i sykehus og sykehjem. Munn og tenner er hos mange en særlig privat del av kroppen, noe som muligens er en grunn til at den delen av helsen overses. Nasjonale retningslinjer for behandling og rehabilitering ved hjerneslag er kanskje den viktigste veilederen vi bruker i arbeidet med slagrammete. Et kjapt søk etter munn og tannstell i retningslinjene gir ingen resultater. Det viser at studien er et viktig bidrag til kompetansen om oral helse hos slagrammete.

Studien gir en viktig påminnelse om at munnhelse er viktig for slagrammete, og at sykepleiere bør fokusere mer på denne problemstillingen uansett hvor de møter den slagrammete. I tillegg bør tilgangen på tannpleiere og tannleger kanskje være bedre utenfor tannlegekontorene, slik at de kan møte pasientgruppen før skaden har skjedd og være en viktig kompetanse i det tverrfaglige teamet. Enkle råd og tips i forhold til for eksempel tiltak ved munntørrhet, burde kanskje kunne være en del av den skriftlige informasjonen alle slagrammete får.