Hvorfor blir sykepleiere leger?

De som har fulgt med i media de siste årene har trolig fått med seg at det er en enorm etterspørsel etter sykepleiere i dette landet, spesielt spesialsykepleiere. Vi har også kunnet lese at snittalderen blant spesialsykepleiere, særlig operasjonssykepleiere, er høy, og vi utdanner ikke tilstrekkelig av disse. Dagens Medisin har meldt at flere hjertepasienter måtte sendes til andre sykehus for å opereres grunnet mangel på intensivsykepleiere. Vi har også kunnet lese om manglende bemanning og stenging av avdelinger som en følge av sykepleiermangel. Med andre ord, arbeidsmarkedet for sykepleiere er nå stort, vi kan velge og vrake i jobber. Dette blir ofte kalt tilbud og etterspørsel. Vi sitter på en vare som samfunnet sårt trenger. På tross av dette kunne en nylig lese på sykepleien.no 11. mars at sykepleiere verdsettes dårlig i Norge, og tjener gjennomsnittlig mye dårligere enn sine kolleger i andre land. Mulighetene for lønnskamp, kamp for gode utdannelsesmuligheter og arbeidsforhold burde være skyhøy nå som etterspørselen er såpass stor. Men lite skjer.

Jeg ønsker derfor å drøfte hvorfor en del sykepleiere begynner å studere medisin. Innenfor dette feltet kan en derimot lese artikler som sier at vi har legeoverskudd og at vi utdanner for mange leger. Hvorfor ønsker så disse sykepleierne å skifte beite?

Jeg har selv startet på medisinstudiet, og jeg ønsker å belyse hvorfor jeg ønsker å utdanne meg vekk fra et yrke og en jobb jeg i utgangspunktet stortrives i. Jeg tok også kontakt med åtte andre sykepleiere som studerer medisin eller nylig er ferdig med medisinstudiet, for å finne ut hva som driver disse til å begynne på et nytt og langt studie.

Mye bortkastet tid

Jeg begynte selv på sykepleien grunnet en interesse for sykdommer, naturvitenskap, mennesket og et ønske om å hjelpe. Første semester husker jeg som spesielt interessant med masse anatomi, fysiologi og mikrobiologi. Når så noen biter begynte å falle på plass, skulle vi liksom være ferdige med disse fagene, dette skurret for meg. For det tar tid å lære og forstå disse emnene. Videre utover i studiet opplevet jeg at vi stadig vekk fikk mindre naturvitenskap og stadig mer samfunnsvitenskap vi kastet bort tid på – pedagogikk, historie og ledelse. De siste to årene så vi omtrent ikke noe til den fantastiske foreleseren i naturvitenskaplige emner vi hadde første året. Ferdig utdannet og motivert for jobben begynte jeg i 100 prosent stilling ved en legevakt. Flere av dere som leser dette er nok klar over at jobben her stort sett er naturvitenskap. Jeg følte til tider at utdannelsen ikke sto i stil med hva jeg ønsket å lære, og for å være ærlig så føler jeg ikke alltid at den står i stil med hva jobben innebærer.

Under studiet og i starten av min yrkeskarriere var tanken å ta videreutdannelse som anestesisykepleier, et yrket jeg syntes virket veldig spennende. Etter litt undersøkelser og samtaler med andre kolleger syntes jeg ikke dette virket spesielt gunstig. Slik systemet er i dag, ville jeg da først måtte jobbe to år, så bruke to år på videreutdannelsen. Resultatet ville bli litt mer lønn og en utdannelse som gir meg masse utfordringer og ansvar, men kun innenfor den avdelingen jeg jobbet på.

Jeg stiller meg undrende til hvorfor ikke kompetansen til spesialsykepleiere brukes bedre. Et eksempel på dette er der jeg selv jobber; her har spesialsykepleiere akkurat samme ansvar og lov til det samme som vanlige sykepleiere. Det er ikke å utnytte kompetansen tilstrekkelig.

Dette ble dermed noe jeg ikke syntes lønnet seg i det hele tatt, verken lønnsmessig, arbeidsmessig eller karrieremessig. For meg ble det da bedre å bruke seks år på å studere medisin. Ved å studere medisin ville jeg også få oppleve den naturvitenskaplige mestringen jeg savnet på sykepleien. Ulempen ville være et yrke med mindre pasientkontakt, noe jeg liker svært godt ved sykepleien.

Lite faglig utvikling

Av de åtte sykepleierne som har studert eller studerer medisin som jeg snakket med, hadde fire vært sykepleiere i to til fem år før de studerte medisin, og tre personer begynte rett fra studiet. Årsaken til deres valg om å gå fra sykepleien til medisin var noe mer spredd. Alle oppgav at faglig utvikling var viktig for valget. Flertallet oppgav også interesse for naturvitenskap og mangel på selvstendighet i yrket som viktige grunnet. Lønnsforhold og følelsen av at videreutdannelse som spesialsykepleier ikke lønnet seg, ble også nevnt.

Jeg stilte alle sammen et åpent spørsmål om hva som skulle til for at de skulle ha fortsatt som sykepleier istedenfor å studere medisin. Her var de åtte noe delt, fire mente at de ønsket å bli lege uansett. De andre fremhevet alle mer faglig påfyll og bedre opplæring i anatomi, fysiologi og sykdomslære som en viktig grunn. Lønn og arbeidsforhold ble fremhevet og at videreutdannelse må lønne seg mer både faglig og lønnsmessig. Mer anatomi på sykepleierutdannelsen ble spesielt fremhevet, noe jeg stiller meg sterkt bak.

På spørsmålet om hva som kan hindre folk i å utdanne seg vekk fra sykepleieryrket, så trakk alle frem lønn, arbeidsforhold og ansvar. Det ble også nevnt et ønske om at yrket ble sett på som mer verdifullt, og at yrket ble mer respektert. Samt faglig utvikling på arbeidsplassen.

Akkurat det siste punktet, om faglig utvikling på arbeidsplassen, tror jeg kan ha mye å si. Jeg kom ut fra skolen supert motivert og ønsket å lære så mye som mulig. Det som ofte venter er derimot underbemannete arbeidsplasser, så internopplæring og øving i arbeidstiden blir vanskelig. Å få kurs er litt som å vinne i lotto. Jeg var overlykkelig over at vi fikk AHLR-kurs der jeg jobbet, men dette har nå blitt byttet ut med DHLR-kurs. Sykepleiere i akuttjenesten trenger vist ikke kompetanse innenfor avansert hjerte-lunge-redning.

Respekt

Jeg mener at sykepleierutdannelsen er et fantastisk grunnlag å bygge videre på. Men jeg tror at kursing, bedre ordninger for videreutdannelser og større mulighet for å få utnyttet kompetansen sin på arbeidsstedet vil gjøre at vi mister færre sykepleiere. Jeg studerte deler av graden min i Australia og ble der kjent med både australske og amerikanske sykepleiere som beskrev en helt annen utdannelse, med et sterkt naturvitenskaplig grunnlag. De beskrev også en helt annen jobbsituasjon og respekt i samfunnet. Jeg misunnet dem for dette. I Australia var også respekten for pasienten så stor at det var uaktuelt å bruke ufaglært arbeidskraft i helsevesenet. Jeg må innrømme at på tross av at det finnes mange flinke assistenter, så gjør det lite for respekten til sykepleieren og hjelpepleieren at de mange plasser får gjøre nesten samme jobben, for bare litt mindre lønn. Jeg tror veien for sykepleieryrket er lang å gå i Norge, og jeg ønsket ikke å vente på bedringene vi sårt trenger. I mellomtiden kan jeg like gjerne studere medisin.