Elefanten i helsedebatten

I valgkampens oppstart skrev jeg i Aftenposten om kvinnen som tok kontakt med meg som et desperat forsøk på å få hjelp etter å ha møtt glassykehustaket. Kvinnen har vært innlagt i psykiatrisk eller somatisk sykehus omkring hundre ganger, uten å bli bedre av sine spiseforstyrrelser. Anita blir ikke bedre fordi ingen har spurt henne om årsaken til sykdommen, de behandler kun det de kan måle, mener hun. Hun er blitt utsatt for overgrep, men dette blir ikke snakket om. I stedet fokuserer helsevesenet på symptomene, uten å se helheten.

Avtroppende helseminister og påtroppende statsminister kjenner begge til kvinnens situasjon. Hvorfor forsvinner hun likevel?

Oppstykkingen av mennesket er en naturlig konsekvens av spesialiseringsvekst og foretaksdrift. At økt kunnskap og ekspertrise gir helsemessige muligheter, levnes ingen tvil, men evner man ikke å se mennesket som har symptomet, ender man som den kjente tegningen av legene og elefanten. Én studerer foten, og konkluderer med at elefanten er et tre. Én studerer øret, og mener det er snakk om en duk. Én annen stirrer på halen, og sier at det er her tale om et tau. Alle er spesialister, men ingen ser elefanten.

Oppe til debatt

Sittende helseminister Jonas Gahr Støre reagerte på Anitas historie, noe han ga uttrykk for i NRKs valgstudio få uker etter. Jeg møtte ham, påtroppende statsminister Erna Solberg og presidenten i Psykologforeningen Tor Levin Hofgaard til debatt om psykisk helse. Hvorfor Høyres helsepolitiske talsmann Bent Høie ikke representerte partiet, er meg ikke kjent.

Tor Levin Hofgaard hadde utfordret politikerne i innlegget «Den viktigste helsedebatten» i Aftenposten 8. august. På tross av at det helt store folkeproblemet er psykisk helse, handler de politiske debattene om kreft, køer og kapasitet, mente Hofgaard. Han ville at psykisk helse skulle gis plass i alle helsedebatter og gis det samme engasjementet som somatikken.

I valgstudio var det ingen uenighet om at temaet psykisk helse er viktig. Gahr Støre gjentok at han ville snakke om psykisk helse hver dag. Solberg presiserte at hun ønsket flere langtidsplasser i psykiatriske sykehus.

Pasientene og politikerne

21. august fikk Gahr Støre overlevert et krav om opprustning i psykiatrien, sammen med 4578 underskrifter fra psykisk syke, pårørende til psykisk syke og andre som støtter opp om saken. «Jeg skal ta ansvar og gjøre mitt aller beste», var helseministerens imøtekommelse. Protestens initiativtakere var positive til responsen og skrev på bloggen sin at de nå håper på handling, ikke bare ord.

Solberg har som jeg forstår en høy stjerne hos psykiatriske pasienter, også hos Anita. Sistnevnte sendte meg et bilde av seg selv og statsministerkandidaten under valgkampen. De hadde snakket sammen, et rørende møte. Nå ville nok noe skje, mente Anita.

Helsearbeiderne og politikerne

Lege Wasim Zahid trekker i sin bok På liv og død (2013) fram de endrede sykdomsholdningene i samfunnet. Sykehuskøene indikerer at mange trenger sykehusbehandling. Zahid mener vi som befolkning ikke er så syke som køene skulle tilsi. Eksemplene han viser til er ressurssterke mennesker som krever dyre undersøkelser for å berolige en frykt som kan være medieskapt, og etterlyser politikere som tør risikere noen stemmer for å gjøre forventningene til helsevesenet mer realistisk og nøkternt.

Altfor mange henvises unødvendig til spesialisthelsetjenesten, skriver Zahid. – Og fortrenger dermed dem som virkelig trenger hjelp. Forfatterens refleksjoner underbygges i en fersk oversiktsrapport som er bestilt av Helse- og omsorgsdepartementet, hvor det pekes på mange tilfeller av unødig behandling i Helse-Norge. Rapporten fastslår at en betydelig andel av de somatiske helsetjenestene som tilbys, ikke bedrer helsen.

Samtidig mangler utgiftsdragsuget psykisk helse ressurser. En prioriteringsdebatt på høyeste politiske plan er en selvfølge og nødvendig, det er også en selvfølge at den ikke ble fremtredende under valgkampen. Bortprioriteringer er ingen stemmesanker.

Psykiatridebatten som forsvant

Etter en lovende start sakket psykiatridebatten akterut. Privat versus offentlig tok plassen.

Erna Solberg var opptatt av at det er fem ganger så mange som har tegnet privat helseforsikring under den rød-grønne regjeringen, og antydet at det er et uttrykk for en mistillit til helsevesenet. Hun kan ha rett, men det kan også være et uttrykk for en generell økende kjøpekraft.

KrFs Knut Arild Hareide trakk fram verdien av ideelle aktører, og at de må støttes. Troverdigheten som helseaktør fikk imidlertid en knekk da KrFs leder i TV 2s partilederutspørring sa at retten til selvbestemt abort skal fjernes, men at det ikke skal gjelde på samme måte om en voldtekt var utgangspunkt for graviditeten. Forbeholdet kommer i konflikt med at det er fosteret eller embryoet som KrF vil beskytte, og gir inntrykk av et relativistisk menneskesyn.

Det kan ikke være lønnsomhet som avgjør helsetjenestene, presiserte Jens Stoltenberg. Det er dessverre allerede nettopp det det er – takket være foretaksmodellen.

FrPs Siv Jensen vil sette pasienten i sentrum og bli kvitt byråkratiet, men som Rødts Bjørnar Moxnes arresterer henne på, var hun av dem som stemte for reformen som i sin tid førte til byråkratiseringen. Arbeiderpartiet og Høyre var på samme side.

Klart debattene om kjappere køer, kommersialisering og kapasitet er viktige. Men uten å ta med det trege, det kjipe, det kjedelige, de traurige psykiske lidelsene, de som trenger tid og omsorg, pasientene med bad compliance, og de som ikke ser bra ut på et budsjett med mindre de regnes som hundre pasienter på grunn av hundre inn- og utskrivelser, er ikke debatten stort bedre enn analysene til legene som så et tre, en duk og et tau, men ingen elefant.

Driv debatten fram

Elefanten i pasientrommet er ikke usynlig for alle. Helsetjenesteaksjonen er et eksempel på gode advokater for helsevesenet og de hele menneskene i det. De vet og de formidler at samhandlingsreformen og foretaksmodellen er ødeleggende. Men de er ikke gode på å reklamere for seg selv. Det er forøvrig noe genuint fint over at de som er imot markedstankegang er elendige på markedsføring, men budskapet må løftes om målet er konkrete utfall som færre skjemaer og flere ressurser.

Sykepleierstudentene ved studentleder og studentnestleder i NSF, Stian Aasoldsen og Margrete Kanstand, offentliggjør i Dagens Medisin 4. september sin støtte til Helsetjenesteaksjonen. De skriver at sykepleiestudentene «representerer fremtidens sykepleiere. De yrkesetiske retningslinjenes oppfordring til å ivareta «den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg» må være et kompass for sykepleiere og sykepleierstudenter. Når føringer fra politikere og byråkrater tvinger oss til å gå på akkord med etiske og faglige idealer, må vi kjempe imot. Det er på tide at sykepleiere og sykepleiestudenter tar debattene videre fra kantiner og vaktrom og ut i offentligheten».

Sykepleierne trenger ikke å gå i protesttog for å bli hørt. En spørreundersøkelse Sykepleien foretok høsten 2012 viste at 34 prosent av sykepleiere er på Facebook, Twitter eller Instagram i løpet av arbeidsdagen. I de samme mediene finnes de folkevalgte. De bør få sjansen til å vise at de ikke kun var aktive og svarte velgerne under valgkampen. Som Bent Høie skrev hos Nasjonalt senter for erfaringskompetanse for psykisk helse under forrige valg:

«Valgkamper er viktig, men det er alt vi gjør mellom valgene som virkelig teller. Mitt løfte er at Høyre vil fortsette å holde fanen høyt for et krafttak for psykisk helse i Norge.»

Å presse den nye regjeringen til å følge opp dette løftet, samt ønskene fra de 4 578 protestsignatørene, er en god start. Å forsterke strømningene av fagfolks protest mot anti-helhetstenkningen som foretaksmodellen fordrer, er en viktig fortsettelse. Å ikke godta at politikere møter Anita med handlingsløs forståelse, er en selvfølge.

De valgte holder tømmene, men det er velgerne som skal dra lasset.