Kan behandles poliklinisk

Artikkelen til Hammer og kollegaer tar opp et viktig tema som er godt kjent i psykiatriske klinikker. Informantene i studien har til felles at de har personlig erfaring med selvskading og er samstemte om at de har opplevd bedring ved innleggelse på akuttavdeling. I praksis har vi sett en betydelig nedgang av akuttinnleggelser hvor selvskading er pasientens hovedproblem. Oftere ser vi selvskading som en tilleggsproblematikk knyttet til mer alvorlig psykopatologi.

Jeg tolker nok de helsepolitiske føringene annerledes enn artikkelforfatterne når det gjelder innleggelse av pasienter med selvskadingsproblematikk. Med dagens organisering av psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten er den helsepolitiske føringen at flere pasienter skal behandles poliklinisk. Etter min oppfatning betyr ikke det at døgnopphold ikke fører til bedring, men at bedring kan skje på et lavere omsorgsnivå. Her vil prioriteringer basere seg på hvor alvorlig tilstand pasienten er i. Dersom det ikke er forsvarlig å behandle pasienten poliklinisk, legges pasienten inn til akutt døgnbehandling. De senere årene er det opprettet ulike ambulerende team som er «tett på og raskt inn» for å gi behandling, enten hjemme hos pasienten eller på poliklinikk. Ivaretakelse og bevisstgjøring av egne ressurser og mestringsstrategier, samt å støtte pasienten til å opprettholde kontrollen uten innleggelse, er viktig i poliklinisk sammenheng.

Vi har erfart at behandlere på poliklinikk gradvis har blitt mer restriktive med å legge inn pasienter med selvskading, noe som kan bety at erfaringene tilsier at pasientene holder ut mindre kriser uten å måtte innlegges. Derfor ville det vært svært interessant om studien til Hammer også hadde informanter med erfaring fra denne type behandling. Hvis pasienter med selvskadingsproblematikk også opplever bedring ved poliklinisk behandling, blir det vanskeligere å rettferdiggjøre ferdigbehandling ved akuttavdeling. Derfor ser vi det ofte hensiktsmessig å behandle akutt krise, og (re)etablere poliklinisk behandling når den akutte krisen er over. Den samme diskusjonen er tatt i medisinsk og kirurgisk sammenheng, hvor hjemmesykepleie og fastlege overtar oppfølging av pasienter som er ferdigbehandlet i spesialisthelsetjenesten. Her er det ikke spørsmål om pasienten får bedring på sykehuset, men om pasienten kan motta videre oppfølging på et lavere omsorgsnivå. Dagens etterspørsel på døgnplasser, gjør at man også ved akuttpsykiatriske avdelinger må vurdere hva som er laveste effektive omsorgsnivå.