Vil bli spesialsykepleier

Wangen ble sykepleier i 2008 og jobber til vanlig på hjertemedisinsk avdeling på Akershus universitetssykehus (Ahus). Nå har hun barselpermisjon og er hjemme med Eyolf på seks måneder.

– Jeg har lyst på noe mer, jeg vil opp et nivå. Å videreutdanne seg vil bety et stort innhugg i økonomien, men jeg kan jo ta ekstravakter. Jeg skal greie å få det til. Men man må være overmotivert.

Slitsomt på sengepost
En del av motivasjonen er å komme vekk fra sengepost.

– Jeg kan ikke jobbe sånn til jeg blir pensjonist. Det er slik det står i medieoppslagene – et fryktelig hardkjør. Jeg føler ofte at jeg ikke gjør jobben min som sykepleier. Hvis jeg hadde vært intensivsykepleier, ville jeg i hvert fall jobbet faglig. På sengepost føles det som man gjør jobben med harelabb. Det er frustrerende.

Hun vurderer også operasjonssykepleie.

– Jeg tenker at da kan jeg unngå turnusarbeid. Jeg skal søke noe til våren. Det blir litt tilfeldig hva jeg velger.

Vil ikke binde seg til Ahus
Wangen vil ikke søke utdanningsstipend, selv om Ahus tilbyr det.

– Fordi jeg ikke vil binde meg til det sykehuset nå. På en god, stabil arbeidsplass har ikke bindingstid noe å si.

Studielån er et alternativ:

– Men da går vinningen opp i spinningen. Lønnsøkningen forsvinner i utgiftene. Man må nesten ha familie for å klare seg. Hadde jeg vært alenemor, ville videreutdanning vært uaktuelt. Et stipend rekker heller ikke, det betyr at man må jobbe ved siden av.

– Hva skal til?

– Bindingstid på ett år i stedet for to. Likevel ville helseforetakene tjent på det.

Men i bunn og grunn handler videreutdanning om et ønske om å gjøre noe med jobben, mener hun:

– Skillet går mellom dem som er engasjert i faget og dem som bare gjør en jobb. Det reklameres lite for videreutdanning, synes jeg. Vi må motiveres.

– Hvem skal motivere?

– Tja. Tillitsvalgte, kanskje?