På gli

Task skift er et ord som politikere i Europa stadig oftere tar i sin munn når mangelen på helsepersonell står på dagsorden. Kort fortalt handler oppgaveglidning om at sykepleiere overtar visse legeoppgaver og at pleieassistenter overtar visse sykepleieroppgaver. I den andre enden av skalaen vil mangelen på helsepersonell gjøre at pårørende og frivillige i framtiden må stille opp mer for sine syke familiemedlemmer. Denne avanserte formen av stolleken har til hensikt å utnytte kjernekompetansen til leger og sykepleiere best mulig. De vil være for få, og skal derfor kunne konsentrere seg om det de kan best. Personell med lavere kompetanse kan da ta seg av «rest-oppgavene».

Utviklingen er ikke ny, og oppgaveglidning skjer overalt hele tiden. Personlig følte jeg en gang en merkelig trang til å klemme en ansatt på en bensinstasjon som ikke bare kunne pølser, men også skifte lyspæren på bremselykten. Vi har også for lengst blitt vant til å kjøpe Ibux hos sommervikaren på Rimi og nesespray på Narvesen. At arbeidsgivere velger den billigst mulige arbeidskraften for å utføre en tjeneste, kan være irriterende, men så lenge det funker, funker det. I hvert fall savner ikke jeg lenger postmannen som kommer rundt med pakkeposten. Post på Ica er helt i orden.

I helsetjenesten har oppgaveglidning ikke vært like opplagt. Skjer det noe alvorlig med helsen, nøyer folk seg ikke med en som jobber i sykehuskantinen. Da vil pasienten ha den flinkeste kirurgen og helst en sykepleier med både videreutdanning, lang praksis og en solid porsjon innlevelse. Folk liker ikke å gamble med helsa, og politisk sett har derfor oppgaveglidning ikke vært noen innertier i helsedebatter i Norge.

Det er likevel mye som tyder på at dette snart vil endre seg. Ifølge offisielle tall vil det mangle 28 000 sykepleiere og 57 000 helsefagarbeidere i Norge i 2035. Også leger vil det være altfor få av. Det er en illusjon å tro at de i framtiden vil bruke tid på noe som helst annet enn det de kan aller best. Det er ikke noen tilfeldighet at såkalte «advanced nurses» er mest utbredt i de landene hvor ressursmangelen er mest prekær. I USA og England kan sykepleiere med spesialopplæring både diagnostisere enklere lidelser, behandle skader og forskrive legemidler. Også i Norge finnes det noen eksempler på at sykepleiere i spesialisthelsetjenesten avlaster legene ved at de har overtatt noen av deres oppgaver. Det skjer særlig i poliklinisk virksomhet. Stadig flere peker dessuten på at sykepleiere bør kunne overta noen av oppgavene til fastlegene, som myndighetene nå mener skal bli flinkere til å drive med kommunalt forebyggende arbeid. Høyre har fremmet et forslag om at sykepleiere i kommunehelsetjenesten skal få en egen refusjon, på linje med den i poliklinisk virksomhet i spesialisthelsetjenesten.

Heldigvis ser vi foreløpig lite til profesjonsstrid omkring disse spørsmålene. Det har nok sammenheng med at leger og sykepleiere vil være de første til å forstå sammenhengen mellom ressursmangel og kvalitet i helsetjenesten. Overlegeforeningens leder Jon Helle har beskrevet oppgaveglidning som en «naturlig og langt på vei ønsket» prosess. Likevel sitter både Legeforeningen og Sykepleierforbundet litt på gjerdet. Baksiden av medaljen er nemlig at profesjonene også står i fare for å miste noen oppgaver som kan anses som grunnleggende. Flinke sykepleiere med spesielle evner vil nok glede seg over å kunne fylle noe av legens sko – vel å merke uten å overta noe i nærheten av legens lønn. Andre vil se det som problematisk om yrket utvikler seg i mer «teknisk» retning. Det er ikke sikkert sykepleiere, som tradisjonelt liker å ta (altfor) mye ansvar, vil ønske å slippe til andre yrkesgrupper. Det vil rykke i foten når personer uten utdanning i grunnleggende sykepleie skal få større ansvar for pasienten.

Frykten for en uoverskuelig dominoeffekt mellom yrkesgruppene er reell. Men det er ikke profesjonenes eventuelle angst som bør være det sentrale, men pasientenes behov. Derfor finnes det tre svar på spørsmålet om oppgaveglidning kan ha noe for seg: Opplæring, opplæring, opplæring.