fbpx Livsstilsendring krever motivasjon Hopp til hovedinnhold

Livsstilsendring krever motivasjon

Nedarvede hodlninger til til mat- og aktivitetsvaner er en stor utfordring.

Det er viktig at sykepleier i møte med overvektige som pasientgruppe, får tilstrekkelig kunnskap om pasientens egne erfaringer.

Artikkelen søker å besvare hva som bidrar til å motivere eller demotivere for livsstilsendring og hvilken betydning deltakelse i et opplæringsprogram for overvektige har for at pasientene skal lykkes med vektreduksjon. Den konkluderer blant annet med at motivasjon for livsstilsendring kommer først når helseplagene er blitt for store, ikke av det å ha en stor kropp i seg selv. Forfatterne viser til at kognitiv teori kan være et nyttig verktøy i endringsprosessen og at operasjon blir sett på som en siste utvei, men samtidig er det som gir størst håp om endring hos pasienten.

Tilbakemeldingene fra pasientene i artikkelen bekrefter svært mye av det jeg erfarer daglig i mitt arbeid som sykepleier ved overvektspoliklinikken. Motivasjonen for vektreduksjon er høyst individuell, men inntrer ofte når pasienten opplever at helseplagene er blitt for store og livskvaliteten svekket. Mange har smerter i knær, hofter eller rygg, kroniske sykdommer og er ute av stand til å fungere i jobb eller dagligliv.

Pasientens normalitetsbegrep kan være en utfordring i behandlingen da vi opplever at mange av pasientene sier de alltid har vært store. Dette beskrives også i artikkelen. Disse pasientene har ofte foreldre, søsken og besteforeldre som er overvektige og er arvelig disponert for fedme. Vi erfarer at nedarvete holdninger til mat- og aktivitetsvaner er en stor utfordring for varig vektreduksjon.

I våre behandlingsprogram, der vi følger pasienten tett over to år, bruker vi kognitiv atferdsteori for å oppnå varige endringer. Kognitiv atferdsterapi som metode åpner for refleksjon og evaluering, er retningsgivende og etablerer fokus hos pasienten.

Vi driver utelukkende med konservativ behandling av overvektige, men vi opplever ofte at pasienten har overdreven tro på at problemet vil være løst ved hjelp av kirurgi. Vi opplever dessverre fra tid til annen at pasienten kommer tilbake tre til fem år etter fedmekirurgi og ber om hjelp. Det kan tyde på at å endre kognitiv atferd hos pasienten, er vel så viktig som kirurgi for å få en varig effekt av inngrepet.

En svakhet ved artikkelen er vi ikke får vite noe om pasientens oppfølgingsevne, som å møte til timene eller egeninnsats i forhold til hjemmearbeid. I praksis ser vi at dette er en stor utfordring og har ofte avgjørende betydning for en god gruppedynamikk og for pasientens utbytte av kurset. Artikkelen omtaler heller ikke i hvilken grad pasienten har nådd sine mål for behandlingen i henhold til handlingsplanen som ble utarbeidet på LMS-kurset. Dette mener jeg ville være sentralt for evalueringen av tilbudet.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.