Kreftbehandling har en pris

I dag overlever vel 60 prosent av kreftpasienter de første fem årene etter diagnosen. Mange av disse kreftoverleverne har seneffekter relatert til sykdommen og/eller behandlingen, som vedvarende utbrenthet (fatigue), hormonelle forstyrrelser eller konstant angst for tilbakefall. Viktig her er at seneffekter etter kreft kan debutere etter lange symptomfrie intervaller, opptil 20–30 år etter kreftbehandlingen.  

På grunn av sine store populasjonsbaserte registre er Norge i en spesielt god posisjon til å gjøre forskning på seneffekter etter kreft, ikke bare med henblikk på antallet nye krefttilfeller, men også relatert til årsaksmekanismer. Med utgangspunkt i disse registrene kan langtidsoverlevende kreftpasienter identifiseres og innkalles til etterundersøkelser. Hovedmålsettingen ved slike prosjekter er å informere pasientene om individuell risiko og foreslå behandling av allerede eksisterende helseproblemer. Det vil si at man yter helsehjelp til den enkelte kreftoverlever. I slike undersøkelser er sykepleiere som jobber med kreftpasienter essensielle medarbeidere for å kartlegge pasientens problemer.

Resultatene av slik forskning har kommet nye kreftpasienter til nytte, slik som innføring av brystbevarende kirurgi ved brystkreft. Men de fleste kreftpasienter må akseptere at behandling av en livstruende sykdom kan medføre seneffekter som de må lære å leve med. Og som de selv kan redusere ved å følge anbefalte livsstilsråd som ikke å røyke og være fysisk aktiv. I denne sammenhengen er helsearbeiderne nødt til å påpeke pasientens eget ansvar.

Organisering av overvåkning, diagnose og behandling av seneffekter etter kreftbehandling representerer en utfordring for dagens helsevesen, ikke minst i Samhandlingsreformens ånd. Hvilken rolle har fastlegene? Har fastlegene nok kompetanse? Skal man opprette spesialiserte poliklinikker for langtidseffekter etter kreftbehandling? Hva ønsker pasientene? Helsedirektoratet har begynt å interessere seg for denne problematikken og nedsatte i 2010 et nasjonalt utvalg av eksperter. Disse har kommet med et forslag til organisering av langtidskontroller av kreftpasienter. Forslaget er å opprette et landsomfattende nettverk av fire–fem spesialister med erfaring i kreftoverlevendes problemer, for å kunne gi råd og opplæring til helsepersonellet i regionen. Høringsuttalelser til dette forslaget foreligger nå, og det er bare å håpe at helsemyndighetene fatter beslutninger vedrørende dette i 2012.