fbpx Syk er syk Hopp til hovedinnhold

Syk er syk

Har en massemorder krav på vår barmhjertighet? Skal sykepleiere «understøtte håp, mestring og livsmot» hos Anders Behring Breivik?

Rett etter påske braker det løs. Alle sår som ikke engang rakk å få en tynn skorpe, skal nå rives opp igjen. 16. april starter rettssaken mot Anders Behring Breivik (ABB), Norges verste massemorder i moderne historie.

Mens jeg skriver dette, er to nye rettspsykiatere i gang med å observere ABB for andre gang. Godt hjulpet av et team med psykiatriske sykepleiere, ser de døgnet rundt etter symptomer som enten kan underbygge konklusjonen fra forrige runde («utilregnelig ») eller lede til det motsatte: At ABB kan straffes som en «normal» morder.

Konklusjonen kommer rett før rettssaken. I og med at mannen fikk en diagnose som psykisk syk i første runde, vil tvilen alltid være der. Men retten avgjør. Kommer de til at han er utilregnelig, dømmes han ikke til fengsel. Fra da av vil ABB være pasient, med de rettighetene som følger. Syk er syk.

For mange har det faktisk mye å si at ABB blir straffet for sin ugjerning gjennom frihetsberøvelse livet ut. Lidelsene han har påført andre er ubeskrivelige. Det er derfor lett å forstå at mange ønsker å fjerne enhver mulighet for at han noen gang skal få lov til å slippe ut av fengselsmurene. Innenfor fengselet skal han behandles som den terroristen han er.

For andre er det kanskje ikke det viktigste hvor ABB skal oppholde seg: Det kan argumenteres for at livsvarig fengsel/forvaring eller livslang psykiatrisk behandling, kanskje til og med på et ombygd Ila, i praksis ikke utgjør den helt store forskjellen.

For helsepersonell har det siste alternativet imidlertid også en annen implikasjon: Om vi nå må akseptere at mannen led av en såpass alvorlig diagnose i gjerningsøyeblikket at han ikke kan straffes, har ABB så krav på å bli behandlet og pleiet slik at dette fremmer hans helse og følelse av verdighet? Skal vår behandling ta utgangspunkt i respekt for ham som menneske enda han har utvist hjerterå forakt for alt som er menneskelig? Skal sykepleiere trøste ham, lindre hans smerter og om mulig bidra til å gjøre ham frisk igjen når han selv har gjort alt han kunne for å påføre andre smerte? En mann som sier at han ville ha gjort det hele om igjen?

Hvis ABB blir ilagt tvunget psykisk helsevern, vil mange psykiatriske sykepleiere møte ham som pasient, trolig så lenge han lever. De vil ikke ha noe valg: En sykepleier må og skal da ivareta pasientens «verdighet og integritet, herunder retten til helhetlig sykepleie, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket» (fra: Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere).

Personlig mener jeg at vi skal være glad for at helsepersonellets yrkesetikk er så urokkelig i sitt krav til barmhjertighet. Riktignok har ABB utført sine forferdelige handlinger i den troen at han fører en krig mot vårt samfunn. Men vi skal ikke føre en krig mot ham som person, ved å tukle med de humanistiske prinsippene som vårt samfunn er bygd på. La gå at andre setter spørsmål ved validiteten til visse psykiatriske diagnoser – eller hva disse gjør med mennesker. La gå at man i utlandet kanskje undrer seg over at vi behandler våre massemordere som behandlingstrengende. Men det er nettopp når ropene om å gjøre kort prosess med våre verste kriminelle er høyest, at vi trenger rake rygger blant dem som får vedkommende i hendene når rettssaken en gang er over. Slikt sett kan helsepersonellets yrkesetikk være den ryggraden som samfunnet trenger for å kunne gå videre. Jeg tror Norge vil bli sterkere av at vi velger barmhjertighet framfor hevn, og omsorg framfor utstøting.

Men det er i sannhet et vondt valg, og det blir vonde dager framover. Den ti uker lange rettssaken vil minne oss om at «øye for øye, tann for tann»-holdningen sitter nokså dypt i oss.