Øvelse gjør mester

Kvalitetssikringsprosjektet ledet av Mikael Næss ved Oslo Universitetssykehus er interessant lesning for meg som jobber med opplæring og simulering for leger og sykepleiere på Lovisenberg Diakonale Sykehus. Næss beskriver veldig godt betydningen av tidlig og korrekt innsats for å øke overlevelsen i forbindelse med hjertestans, samtidig som studier viser at kvaliteten på hjertelungeredningen er varierende. Resultatene som blir presentert i artikkelen viser at kvaliteten på simuleringsøvelsene er i tråd med nasjonale retningslinjer for 2005. Kvaliteten på simuleringen er målt gjennom data fra dukke, kamera og skjema fra informantene, og resultatene er skjematisk og oversiktlig satt opp.

På vårt sykehus har vi ikke et avansert simuleringssenter, men vi gjør tverrfaglige scenarioer rundt basal og avansert hjertelungeredning. Det kunne vært interessant å vite noe om de involverte legene og sykepleiernes kompetanse og arbeidsbakgrunn, da dette kunne tydeliggjort hvor lang erfaring fra reelle stanssituasjoner de hadde før simuleringene. Dette kunne også vært nyttig informasjon med tanke på sammensetningen av en tverrfaglig gruppe for simulering. Min erfaring er at sammensetningen av et team spiller en stor rolle. Derfor tilstreber vi å ha team, både i trening og reelle situasjoner, fordelt på en slik måte at uerfarne alltid står sammen med erfarent personell.

Det er vanskelig å få øvelsessituasjonene så reelle at de kan gjenspeile faktiske forhold. Slik jeg leser artikkelen så klarer man å iscenesette uforventede forløp og dermed appellere til deltakernes kunnskaper og erfaringer. Teori knyttet til simuleringstrening kommer ikke tydelig frem i artikkelen, men teorien antas å være at øvelse gjør mester.

Jeg kan bruke funnene fra artikkelen til Næss, sammen med andre studier og erfaringer, som dokumentasjon for at tverrfaglig simulering styrker ferdighetene for leger og sykepleiere. Funnene underbygger at vi gjennom simulering styrker kvaliteten på hvordan vi utfører hjertelungeredning i praksis. Slike former for fagutvikling burde i mine øyne fortsette å være et satsingsområde, også i tider med nedskjæringer i helsevesenet.