fbpx Gir et godt grunnlag Hopp til hovedinnhold

Gir et godt grunnlag

Foto: Per Marius Didirikson

Artikkelen er et godt utgangspunkt for diskusjoner om hvordan man skal følge opp pasienter med tilbakefall av kreft.

Studien søker å avdekke om støttegrupper kan ha en positiv effekt på livskvaliteten og oppleves som nyttige for pasienter med tilbakefall av underlivskreft. Selv om studien ikke viste signifikant forskjell mellom intervensjonsgruppen og kontrollgruppen så antyder forfatteren at hun ser en tendens ved det andre målepunktet til at intervensjonsgruppen fikk noe bedre livskvalitet. Hun konkluderer også med at mange av de som deltar i støttegruppene har høy utdannelse og god inntekt, samt at alle som var med i en støttegruppe opplevde dette positivt.

Forfatteren påpeker at studien har et lite antall deltakere og det kan derfor være vanskelig å trekke en konklusjon om effekten av støttegrupper. Noen av årsakene til dette kan være lang reisevei og pasientens allmenntilstand. Vi ser også at reisevei og allmenntilstand kan påvirke deltakelse i støttegrupper, samtidig opplever vi i praksis at beveggrunnene til at pasienter ikke deltar kan være av mer personlig karakter, eksempelvis pasienter som ikke ønsker gruppetilhørighet som «kreftpasient». Andre pasienter kan ha nok med sin egen situasjon.

I studien påviser pasientuttalelser at måten informasjonen om residivet blir gitt har stor påvirkning på hvordan pasientene opplever sykdommen.

Dette opplever vi som viktig også i praksis. Vi erfarer forskjellige individuelle behov for oppfølging, ofte avhengig av den personlige opplevelsen av sykdommen. I tillegg til kontakten med legen som informerer og sykepleieren som følger pasienten, så kan støttefunksjonene vi har på sykehuset som sosionom, prest, psykiater, psykiatrisk sykepleier, palliativt team og smerteteam være en hjelp på veien. I lokalsamfunnet kan det være hjemmesykepleien, palliative enheter og kreftsykepleier som følger pasienten. Her kan vi i enda større grad tilrettelegge, mens pasienten er innlagt i sykehus, ved å kontakte støttefunksjonene i lokalmiljøet tidligere. Det er i mange tilfeller lokale ressurser som følger pasientene i den korte eller lange palliative fasen de er i ved å ha fått et residiv.

I dag har vi ikke egne støttegrupper direkte tilknyttet vår avdeling, men vi informerer våre pasienter om Montebellosenteret på Lillehammer og Vardesenteret på Radiumhospitalet. Disse sentrene har en del av de samme funksjonene som støttegruppene beskrevet i studien, og har en landsdekkende funksjon.

Studien er relevant for alle som arbeider med pasienter med residiv av en gynekologisk cancer som ikke lenger kan regne med at behandlingen er kurativ. Den gir et godt grunnlag for diskusjon rundt vår oppfølging av pasienter som ikke lenger får kurativ behandling.