fbpx Einstein er ute Hopp til hovedinnhold

Einstein er ute

Mens Albert Einstein tenkte stort, kan forskningen ved senga bli for smått. Illustrasjon: Sykepleien. Foto: Sykepleien

Forskere får aldri forske i fred. Alltid skal det være noen som stikker nesa opp i resultatene deres.

Det krever sin mann/kvinne å drive med forskning nå om dagen. Før kunne du være ansatt i behagelige stillinger på godt oppvarmede kontorer på universitetet, uten at alle på død og liv skulle vite hva du holdt på med. Vitenskapsmannen fikk liksom lov til å være litt alene med sin egen hjerne. Og sannelig om ikke også denne romslige holdningen resulterte i god forskning. Einstein trengte tydeligvis verken tellekanter eller statlige tilskudd for å finne motivasjon til å finne opp relativitetsteorien.

I dag, derimot, er det få forunt å drive helt fri forskning. Forskerne får ikke lenger uforstyrret pusle for seg selv, i håp om at en god forskningsidé plutselig daler ned. De er ikke lenger livstidansatt, men må helst skaffe fram forskningsmidler selv på ad hoc basis, innenfor programmer som myndighetene definerer. De er underlagt strenge, til dels nokså byråkratiske regimer, og skal aller helst publisere mye i prestisjefylte tidsskrifter. Poengene de skårer på denne måten, gir uttelling i nye penger.

Systemet belønner med andre ord de flinke, og straffer de svake forskerne. Bak ligger et intenst ønske fra politikerne om at forskning ikke bare skal være interessant, men også nyttig. Man skal kunne bruke resultatene til noe. Helst på områder der behovet for ny forskning er størst.

Derfor er det svært bekymringsfylt når et ekspertpanel nettopp har kritisert deler av norsk sykepleieforskning. Med unntak av blant annet Høgskolen i Bergen og OUS, skal det være mye «irrelevant» forskning. Sykepleieforskerne mangler klare problemstillinger og velger overflatiske forskningstema. Med andre ord: Man forsker på mye av det samme, og det det forskes på, er det ikke mye bruk for.

Kritikken rammer hardt. Sykepleierhøyskolene, ofte små miljøer, har tidligere fått kritikk for å inneha for lite kompetanse i staben. Når kompetansen nå er på plass, får de kritikk for å drive med ussel og snever forskning. Den beske kritikken vil av enkelte kunne føles urettferdig: Forstår man ikke at sykepleieforskningen fortsatt er ung? At samfunnet må ta seg tid til å utvikle denne forskningen, og ikke gi dem rødt kort umiddelbart eller når resultatene ikke kan anvendes på flekken? Og forstår ikke ekspertene som har stått for evalueringen, hvor viktig sykepleieforskning kommer til å bli, bare den får lov til å bygge seg opp?

Personlig synes jeg at sykepleierne bare skal ta kritikken til seg. Det kan kjennes slitsomt å bli kikket i kortene. Men sykepleieforskning bør ikke kreve at de blir målt annerledes enn annen forskning, for eksempel medisinsk forskning. Det ville være en farlig vei å gå, selv for en ung disiplin. Anno 2011 kan man ikke drive med forskning for forskningens skyld. I stedet for at forskningen bruker mye krefter på å beskrive ting vi allerede vet, bør den konsentrere seg om å finne svar på de mange utfordringene vi har. Evalueringen kan derfor bidra til at man skjerper seg.

Fordi sykepleiere er så tett inn på pasientens hverdag, kan nettopp sykepleieforskning bidra til å øke kvaliteten i helsetjenesten vesentlig. Riktignok har den medisinske vitenskapen i flere hundre år bidratt til å flytte grensene for hva som er mulig å gjøre. Men det er et faktum at sykehusinnleggelse i seg selv fortsatt er en av de største risikofaktorer i helsevesenet. Mange pasienter dør eller får sin situasjon rett og slett forverret av å ligge på sykehuset. Ikke på grunn av den medisinske behandlingen, men fordi sykehuset ikke er flink nok til å ta seg av pasienten etterpå. Om sykepleieforskningen kunne bidra til å forbedre pasientsikkerheten med bare noen få prosent, ville enorme lidelser og ressurser være spart.

Det vil kanskje ikke gi noen ny Einstein eller Nobelpris. Men nyttig er det.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.