Til de reisende

Stikkord

Nye rutetabeller for helsevesenet kan være fine, de. Men det forutsetter at toget faktisk går!

I Norge eksisterer det to morsomme myter om Norge. Den ene går på at vi er best i verden. Men konfrontert med det faktum at vi er ganske dårlige på noen områder, gjentas ofte en annen myte: At det er så spesielle forhold her på berget at man liksom ikke kan vente annet.

Ta jernbanen for eksempel. Her er det vanskelig å hevde at vi ligger i teten, globalt sett. Vi blir glade når vi i det hele tatt kommer fram. Tilliten til toget er lik null. Men det forhindrer ikke at samferdselsministeren kan skryte på seg å være «best på bevilgninger» til denne havarerte sektoren. Og til tross for at togene går så det suser i både Sveits, Tyrkia og Japan, vil ledelsen i Jernbaneverket trekke oppgitt på skuldre og peke på de særdeles vanskelige geografiske forholdene i Norge. Som om det ikke fantes fjell over 1000 meter og kuldegrader i andre land.

Den samme mytebelagte følelsen fikk jeg da helseminister Bjarne Håkon Hanssen i sin tid lanserte den såkalte Samhandlingsreformen. Hans geniale hode hadde tenkt en tanke og – simsalabim – her lå veien åpen til bedre helsetjenester (verdens beste?) og lavere vekst i helseutgiftene. Flere kunne få et helsetilbud utenfor spesialisthelsetjenesten. Nå var det bare for kommunene å jobbe litt bedre sammen og på den måten forebygge at pasienter havnet der hvor tilbudet er aller dyrest.

Hadde ikke mange andre land prøvd seg på dette før, kunne vi undre oss. Men da hadde geniet allerede trukket seg rolig tilbake til konsulentbransjen og overlatt til byråkratene å teste skaperverket. Det vil skje nå fra 1. januar. Vi krysser fingrene. Regjeringen har slengt noen kjøttbiter til kommunene, som til gjengjeld skal få svi når de ikke klarer å hoppe like høyt som Hanssen så for seg den gang.

Ideen bak Samhandlingsreformen er det vanskelig å si seg uenig i. Å opponere mot bedre forebygging og god lokal pleie er som å si nei til at Jernbaneverket skal bruke to somre til å skifte ut signalanlegget på Oslo S. Klart vi må ha det.

Men om vi rykker nærmere visjonen om et bedre helsetilbud for alle, er vi likevel en smule usikre på. Grinebiterne blant oss peker allerede på kartet, nasjonalsporten vår, i en slags framskyndet unnskyldning: Norge er jo så langstrakt, kaldt og oppstukket! Og helsevesenets pendlere, som trenger sykehuset til tross for alle gode intensjoner om bare å være syk hjemme, er superkritiske: Nye rutetabeller for helsevesenet kan være fine, de. Men det hjelper lite når man står på perrongen med en kronisk sykdom, mens helsetoget venter på grønt lys et annet sted.

I en rundspørring som NRK gjorde like før valget, svarte nesten halvparten av alle listetopper i kommune-Norge at de var usikre på om kommunen de skulle representere etter valget faktisk ville være i stand til å overta de nye helseoppgavene etter 1. januar. Særlig småkommunene vil slite. I et anfall av lokaldemokratisk sinnelag har regjeringen nemlig latt være å gjennomføre en kommunereform, slik Danmark har gjort. Det hele skal være frivillig, bortsett fra for brukerne. De er nødt til å ta til takke med det tilbudet de får.

Det er ikke umulig at reformen, tross dystre spådommer om våre særegne forhold, blir en suksess om man ser på den som en slags trasé som nødvendigvis må bygges ut etappevis, bit for bit, strekning for strekning. Problemet er bare at det er et oven-ifra- og-ned-perspektiv. Ser man det fra de reisendes perspektiv er det lite trøst at det stadig åpnes flunkende nye jernbanetunneler hvis neste stasjon ikke klarer å motta den nye trafikkstrømmen.

Eller oversatt til helsespråk: Er du hurtigoperert på dagkirurgi og hurtigreturnert hjem etterpå, hjelper det ikke hvor vakker visjon Bjarne Haakon Hanssen har sett for seg, om du ikke finner en kompetent hjemmesykepleier ved senga di som kan følge med på alle komplikasjonene.