Fri flyt med bedre utdanning

EUs direktiv 36/2005 om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, omfatter leger, sykepleiere, jordmødre, tannleger, farmasøyter, dyrleger og arkitekter. Direktivet slår fast at man må ha minst 10 års grunnskole for å kunne starte på sykepleierutdanningen. Utdanningen skal være treårig og tilsvare minst 4600 skoletimer. Minst 50 prosent av disse skal bestå av praksis og minst en tredel teori.

Minstekravene EU stiller til sykepleierutdanningen skal sikre at sykepleiere innenfor EU kan jobbe i et annet EU-land enn sitt eget. I tillegg skal de gi vertslandet trygghet om at sykepleiere som er utdannet innenfor EU, kan jobben sin. Fri flyt av arbeidskraft i det indre marked er en av grunnpilarene i EUs grunnlov.

Det jobbes med en evaluering av hvordan de forskjellige EU-landene har fulgt opp direktivet. Resulatene hittil har vært nedslående: Mange land tilbyr ikke studentene nok praksis. Det betyr at nivået på utdanningen i mange EU-land er for dårlig. Selv når man tar med såkalte «øvingsposter» på skolen som del av praksisdelen, når ikke Norge opp til 50 prosent-kravet. Mange norske studenter går dessuten gjennom studiet uten tilstrekkelig «erfaring» fra mor-barn-området, slik direktivet krever.

Les også om hvordan sykepleiere i Europa opplever de store kuttene

Må følge loven

Unni Hembre, nestleder i Norsk Sykepleierforbund, ble i høst valgt til president i EFN, en sammenslutning av 32 europeiske sykepleierorganisasjoner. Utdanningsspørsmål står høyt på agendaen. Hembre er positiv til at EU i 2005 utarbeidet et direktiv som satte en minstestandard for sykepleierutdanningen i medlemslandene.

– Et EU-direktiv er å betrakte som en lov. Vi mener at det bør etterleves, slår Hembre fast.

– Men sykepleierorganisasjonene kan ikke selv styre hvordan utdanningen organiseres. Det er de nasjonale myndighetene som har ansvar for dette. Vi forventer nå at de gjør det, men noen bruker tydeligvis lengre tid enn andre. Hembre er også nestleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), men uttaler seg i denne saken først og fremst som europeisk representant.

Det er ingen hemmelighet at mange sykepleierorganisasjoner har sett på direktivet som en «redningsplanke» for profesjonsutdanningen: EU har gitt drahjelp for å øke presset på nasjonale myndigheter. Flere land har i mellomtiden fått en pekefinger fra kommisjonen for ikke å ta direktivet alvorlig nok. Da EU-domstolen advarte Luxemburg var landets regjering snar med å utvide praksisdelen i sykepleierutdanningen. 26 andre land er også meldt til Domstolen.

Hembre mener at medlemsorganisasjonene i EFN ikke «trykker på» for å få innskjerpet direktivet ytterligere. Men hun medgir at det likevel er stort behov for at sykepleierstudenter må lære seg hvordan de skal kunne jobbe kunnskapsbasert. Studenter må tilegne seg kunnskap som gjør dem i stand til å lese og anvende sykepleieforskning når de kommer ut i arbeidslivet. Særlig land i Øst-Europa, hvor det har vært tradisjon med mer yrkesskole-aktige utdanninger, har et stykke igjen for å komme dit.

– Men flere østeuropeiske land, blant dem Kroatia, er nå i ferd med å løfte sin utdanning opp på bachelornivå. Det er positivt, mener Hembre.

– Kan strengere krav til utdanningen i EU gjøre det enda vanskeligere å rekruttere tilstrekkelig med helsepersonell i årene som kommer?

– Nei, det store behovet for helsepersonell gjør det enda viktigere at sykepleiere får høy kompetanse på sitt område. Hvis det blir færre mennesker på en oljeplattform, er det desto viktigere at de som er der, har høy kompetanse. Slik må det også være i helsesektoren, slår Hembre fast.

Les også: Senker grensene

Faglig ajour

Mens EU i år har evaluert direktivet og forbereder skritt for å fornye det, jobber myndighetene i Norge parallelt med å reformere de såkalte velferdsutdanningene, deriblant sykepleierutdanningen. Kunnskapsminister Tora Aasland står dermed i fare for å foreslå grep som fort kan bli foreldet i lys av det som skjer i Europa.

– Ja, Norge må henge med når de nå skal utforme sitt utdanningssystem for helsepersonell. For eksempel er det mulig at kravet om «kontinuerlig faglig oppdatering» kan få gjennomslag i EU. Dette setter krav om at sykepleiere, ved fastsatte intervaller, må dokumentere at de holder seg faglig oppdatert. Både Storbritannia og USA har et slikt system, mens det mangler helt i Norge foreløpig. Hvis EU vedtar et nytt direktiv om dette, må de angi hvem som skal ha ansvar for en slik ordning. Det må vi i EFN og Norge være med og diskutere. Når direktivet en gang er utformet, kan ingen la være å forholde seg til det.

– Hvorfor er harmonisering av kravene til utdanningen så viktig?

– For Norge er det viktig at norske sykepleiere skal kunne jobbe i utlandet uten problemer. De har historisk sett reist ut av landet for å hente erfaringer og tilegne seg kompetanse. Det er naturlig at sykepleiere fra alle land i Europa i framtiden skal kunne ha slike muligheter. Da trenger vi bedre systemer for gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.

– Ser du også farer ved at sykepleiere skal kunne hentes overalt fra?

– Ja, EFN er i mot den aggressive rekrutteringen i land som har dårlig sykepleierdekning fra før. I Latvia for eksempel er de redde for at rike Norge henter deres «eksperter» og støvsuger helsemarkedet der. Jeg er enig i at det kan være uheldig. WHO har vedtatt etiske retningslinjer mot aggressiv rekruttering i land med et underskudd på helsepersonell. Også Norge har vedtatt at de skal følge disse. Så lenge man respekterer disse reglene, har jeg ingenting imot migrasjon av sykepleiere i Europa, mener Hembre.

Superspesialisering

Hun mener at EU står foran en rekke avgjørelser som vil kunne få stor innvirkning på norsk helsepolitikk. Ikke bare vil det kunne bli fri flyt av helsepersonell i Europa, også pasientene vil fritt kunne velge hvor de skal behandles. Det frie sykehusvalget vil i framtiden strekke seg til Roma og Madrid.

– Det kan gjøre noe med sykehusstrukturen i Norge. På samme måte som vi i dag opplever debatt om sentralisering av helsetilbudet i Norge, kan vi i framtiden få oppleve at enkelte spesialiseringer bare vil være å finne i utlandet, tror Hembre.

Hun priser seg lykkelig for at NSF i dag er fullverdig medlem i den europeiske sykepleierorganisasjonen. Mens norske myndigheter må stå på gangen når viktige EU-avgjørelser tas, kan NSF påvirke på den Europeiske sykepleierarenaen.

Fakta: Strengere krav

EFN mener at det trengs enkelte endringer i direktivet for gjensidig godkjenning av sykepleierkvalifikasjoner i EU:

• I utdanningen skal sykepleierstudenter bli undervist i å forstå og anvende sykepleieforskning.
• Det skal være et krav at sykepleiere må gå gjennom en grundig språktest før de blir godkjent til å jobbe i et annet EU-land.
• Direktiv 36 bør stille krav om at sykepleiere må holde seg kontinuerlig faglig oppdatert – og at de må dokumentere dette.
• Nyutdannede sykepleiere skal i framtiden få et slags felles EU-lisenskort som kan brukes i alle EU-land. Lisensen må utstedes av myndighetene og knyttes sammen i et informasjonssystem som hindrer at sykepleiere som har mistet autorisasjon i ett land, kan flytte til et annet for å utøve yrket.