Tema: Etikk: Kan det skje igjen?

Kan det skje igjen, at sykepleiere dreper?

Nyheter
Hvordan kan vi forstå at sykepleiere ble aktive deltagere som faktisk drepte mer enn 10 000 personer i nazistisk virksomhet?

Stikkord

Nå har vi kunnskap fra sykepleieforskere som utfordrer oss til å ta ansvar for en historie der sykepleiere hadde sentrale roller i systematisk tortur og drap.

Les også: Når sykepleieren ikke sier nei

Les også: 4 om etikk

Jeg har likt å tro at sykepleiens historie representerer det gode, rette og rettferdige. Men vår historie er ikke bare vakker. Sykepleiere hadde sentrale roller i systematisk tortur og drap blant annet i de såkalte eutanasiprogrammene i Nazi-Tyskland. De mest sårbare, utviklingshemmede og syke barn, psykisk syke og etter hvert også voksne ble med tvang og lidelsesfulle metoder avlivet, og det er klart at sykepleiere hadde helt sentrale roller i Holocaust.

Den tyske sykepleiehistoriker Hilde Steppe begrunner denne forskningen med en moralsk forpliktelse til ikke å glemme hva som faktisk skjedde overfor millioner av ofre. Hvis vi sykepleiere tar ansvar for denne del av historien, skriver hun, kan vi bli mer sensitive for fremtiden, med øyne og ører åpne for all urettferdighet.

Hvordan kan vi forstå at sykepleiere ble aktive deltagere som faktisk drepte mer enn 10 000 personer i nazistisk virksomhet?

Var det tvang fra diktatorisk styresett?

Var det frykten for represalier?

Var det deres eget menneskesyn eller egne ambisjoner?

Var det sykepleiernes underlegne lydighet og systemlojalitet? Var det manglende ansvarsbevissthet, etisk skjønn og moralsk dømmekraft?

Kunne dette ha skjedd nå?

Inntrykkene og spørsmålene er mange. Fortellingene om sykepleiernes egne motiv under rettssakene bekrefter vel egentlig alle typer motiv. Flere benekter trusler fra overmakten eller frykt for sanksjoner.

Noen hadde utviklet en tenkning om at uhelbredelig syke skulle bli løst fra sine lidelser. De hadde i sin praksis vært vitne til sterke inntrykk og mye lidelse, og en sier «jeg så det ikke som drap, men som en gjerning av barmhjertighet».

De ble ikke tvunget til dette, men en av dem sier «det har tynget min samvittighet» og forklarer sin deltagelse med at hun ikke hadde god nok tid til å reflektere over hva hun gjorde. Det var for travelt til å se hva som faktisk skjedde.


Ettertanker og mulig læring

Vi har etter denne tid fått både internasjonale og nasjonale etiske og juridiske føringer for god sykepleiepraksis, nettopp begrunnet med historiens skremmende erfaringer. Men holder det?

Kan sykepleiere fortsatt involveres i slike former for umoralsk forskning og praksis?

Sykepleiens grunnlag er i vår tid formulert på følgende måte;

Grunnlaget for all sykepleie skal være respekt for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene og være kunnskapsbasert.

Hva skal til for at sykepleiens etikk-kodeks skal overvinne alle destruktive og krenkende krav og fristelser?

Hva skal til for at sykepleiens grunnlag skal styre våre viktigste valg i praksis? Det etterlyses en tydelig sammenheng mellom lovverk, yrkesetikk og personlig etikk. Underordnet, lojal og barmhjertig, er det fortsatt nært opp til vår rolleidentitet?

Er vi sykepleiere lett å lede både i forskning og klinikk?

Deltar vi i oppgaver uten å gjennomreflektere hva vi holder på med?

Det ser ut til å være skremmende lette å etablere meningsbærende resonnement for hva som er til gagn for den andre.

Jeg tror vårt viktigste svar ligger i hverdagskulturen og refleksjonsarbeidet. Derfor er tilgjengelig og tilstedeværende sykepleieledelse så avgjørende viktig. Hvor ofte reflekterer sykepleiere i praksis over hva vi forstår med respekt for liv, og hva preger vår tenkning om å skjerme det enkeltes menneskets iboende verdighet?

Hver uke møter jeg sykepleiere som sier de aldri reflekterer over barmhjertighet i sin praksis. Begrepet er fortsatt helt sentralt for profesjonell altruistisk sykepleiepraksis, men jeg merker stadig mangel på refleksjon over hva begrepet faktisk innebærer.

Reflektert praksis fremmer moralsk praksis, og det er gledelig at det nå arbeides mye i norske kommuner for å styrke og vedlikeholde etisk refleksjon både i sykehjem og hjemmetjenester. Det samme burde forsterkes alle steder der sykepleie utøves.

Jeg finner det betimelig å stille spørsmålet ved om refleksjonsarbeid skal være frivillig og opp til den enkelte leder eller ansatte. Har vi ikke nok sterke begrunnelser i vår historie for å spørre om det er tillatt å tilby seg inn i sårbare menneskers liv uten å reflektere over egen innflytelse?

Refleksjonsarbeidet skal nettopp styrke den sensitive årvåkenhet som er nødvendig for å skjerme andre menneskers liv og verdighet. Det er fortsatt etisk å melde fra, noe vi gjør altfor lite.

Åpenhet om våre valg, tilbakemeldingskulturer og læringssamtaler er verktøy som kontinuerlig må løftes frem.


Oppgjør og forsoning

Tydelig, modig og stolt sykepleie er livsviktig. Sykepleiere ble ikke aktet som ansvarlige for egne handlinger i store deler av vår mørke historie, og ble derfor ikke stilt til ansvar. Noen av oss husker Nürnbergprosessen der legene ble ansvarliggjort. Med den kunnskap vi nå har om sykepleiernes roller gir dette et ubehag. I flere saker vi har arbeidet med i Rådet for sykepleieetikk i det siste har heller ikke sykepleiere blitt ansvarliggjort, selv om de har stått alene i livsviktige oppgaver uten å handle moralsk. Det er gode grunner til å se på systemene da moralsk stress kan gjøre mye med ansatte, men vi må også tåle å bære ansvar for egen praksis.

«Den som ikke lærer av historien er dømt til å gjenta den», sa Elie Wiezel.

Vi må våge å spørre om noe lignende kunne skjedd nå, om ikke i samme omfang, men allikevel? Ondskap i pleiekulturer er dessverre stadig en realitet, og vi har igjen fått bekreftet at vi alle kan bli et redskap for å gjøre ondt. Kunne noen av oss delta i eutanasiprogram nå?

Ville sykepleiere stå til disposisjon for sorteringsprogram av handikappede barn nå?

Kanskje bør vår nye kunnskap om sykepleieres uetiske praksis erkjennes og beklages offentlig og åpent. Det er identitetstruende og belastende for verdens sykepleiere at våre kolleger faktisk har drept svært mange. Ville det bety noe for vår yrkesidentitet, stolthet og samfunnets tillit at ledende sykepleiere ga uttrykk for avstand fra denne type sykepleiepraksis?

Etikkarbeidets betydning er igjen bekreftet, og vi ser hvor farlig det er å la verdiene være tause i møte med menneskers avmakt og sårbare liv. Vi har stadig behov for å styrke vår menneskerettighetsforståelse.

Lovverk og etiske føringer lover mer enn vi holder. Når presset blir for stort i praksis er det dessverre ikke profesjonsetikken, men våre egne følelser og verdier som vinner. Det ser ut til at de som har utviklet en sterk etisk sensitivitet og dømmekraft opplever det moralske stresset særlig belastende.

Moralsk stress er helsefarlig for både pasienter og ansatte, og opplevelsen av moralsk forfall bør alltid gi grunn til bekymring. Men vår moralske uro er også vårt håp. Sammen skal vi gjøre alt vi kan for å skjerme pasienters liv og verdighet alle steder der sykepleie utøves!

Les også: Når sykepleieren ikke sier nei

Les også: 4 om etikk

Hver uke møter jeg sykepleiere som sier de aldri reflekterer over barmhjertighet i sin praksis.