Jakten

Fagforbundet er som en mektig elefant. Dette største dyret i LO-familien har en lei tendens til å dominere hvor det enn beveger seg. Er du på parti med Fagforbundets leder Jan Davidsen, kan det gå deg godt. Snur han rumpa til, er det ikke veldig festlig. Verst er det likevel når han vil konkurrere med deg og spise maten din.

Fagforbundets makt baserer seg nemlig på antall kilo. Det vil si medlemmer. Etter sammenslåingen mellom Kommuneforbundet og Norsk helse- og sosialforbund teller organisasjonen over 300 000 medlemmer – de fleste av dem lavtlønte kvinner med lite utdanning som arbeider innenfor offentlig sektor. Av arbeidstakere som jobber i helsetjenesten er det mest helsefagarbeidere og ufaglærte som bekjenner seg til Fagforbundet.

Nå har Davidsen bestemt seg for å fete seg opp ytterligere. Stadig flere arbeidstakere utdanner seg til større kompetanse. Andelen fagfolk må økes for å kunne møte eldrebølgen. Denne tendensen kan på sikt true Fagforbundets maktbase. Derfor vil de nå ha flere medlemmer med høyskole- og universitetsutdanning. I helsesektoren betyr det sykepleiere.

I 2007 startet Fagforbundet sin kampanje. Et eget faglig «nettverk for sykepleiere» ble stiftet og siden den gang har antallet sykepleiere som er organisert i LO-forbundet økt fra 900 til nesten 2500. I sin iver etter å verve flere sykepleiere, har Fagforbundet imidlertid brukt en del røffe metoder. De har lagt seg ut med Norsk Sykepleierforbund som tradisjonelt organiserer de fleste sykepleiere her i landet. NSF reagerer kraftig på at Fagforbundet overfor potensielle medlemmer markedsfører seg som «det største forbundet som organiserer sykepleiere og sykepleierstudenter». Slagordet minner om ordet «billigst» i kommersiell reklame og må være uttenkt av et smart pr-byrå med sans for virkelighetsvridning.

På den viktigste arenaen for rekruttering av nye medlemmer – sykepleiehøyskolene – har kampen mellom Fagforbundet og NSF fått et skjær av åpent fiendskap. NSFs studentorganisasjon mener at Fagforbundets medlemsjegere farer med løgn og fanteri og at de stjal fra NSF da de kom ut med en studenthåndbok som var klin lik NSF sin. Fagforbundet på sin side mener at NSF ikke skal ha monopol på å verve medlemmer på høyskolene. De viser til at en god del studenter faktisk er ufaglærte og helsefagarbeidere som er i Fagforbundet fra tidligere. Med ni av ti mulige studentmedlemmer har NSF foreløpig et solid overtak i dén kampen.

Også på arbeidsplassene er det kniving. Fagforbundet frister sykepleierne med frikjøp av tillitsvalgte og romslige stipender til utdanning. NSF forsøker å komme etter. Det hagler beskyldninger om hvilket forbund som gir mest uttelling ved lokale forhandlinger. Fagforbundet, med sin generelle lavtlønnsprofil, har heller vært en brems i arbeidet for å oppnå likelønn for kvinner med høyskoleutdanning.
Lokale NSF-tillitsvalgte spør seg også høylytt hva Fagforbundet kan tilby sykepleiere når det gjelder behovet for kompetanse og sykepleiefaglig ledelse. De blir møtt av Fagforbundet som like høylytt mener at NSF bare driver profesjonskamp og vil skvise ut helsefagarbeidere.

Davidsens tropper er godt organisert lokalt og bruker tøffe virkemidler. Men NSF er ikke noe jomfruelig uskyldsdyr heller. Der Fagforbundet kanskje mest ligner en elefant, har NSF noe neshornaktig over seg: Når den er i full fart mot sitt mål, er det vanskelig å stoppe henne. NSF «skal» ha 100 000 medlemmer innen 2012 og diskuterer nå friske virkemidler for å nå målet. De jager nå blant annet på jordmødre og ledere. Nye medlemmer gir større makt og gjennomslag i politikken. Dessuten mer cash i kassa

Jeg forstår at rivaliseringen skaper vondt blod noen steder. Men personlig mener jeg at forbundene bør la hverandres medlemmer i fred. De bør heller konsentrere seg om saker de kan være enige om.
NSF og Fagforbundet tilhører forskjellige hovedorganisasjoner, men de har mange felles mål. Om de to til sammen kan dytte flokken i retning av en fortsatt sterk offentlig helsetjeneste, er kiloene kanskje mindre viktig enn sprut i beina?