Bekymringsmelding

Det er kanskje en iboende egenskap å bekymre seg. Jeg vil si at vi i møte med det norske helsevesenet, bekymrer oss ut av enhver sunn fornuft.

Vi er redde for at noe kan gå galt når vi får hjelp fra helsevesenet. Skadepolitiet får mer ressurser enn noen gang. Det avanserte og teknologiske helsevesenet påfører skade som aldri før. Og vi vet heller ikke hva vi egentlig er med på.

Det vil først ettertiden og ettermælet fortelle oss. Hva gjør vi nå som framtidige slekter vil betrakte som ren mishandling av pasientene?

Pasientsikkerhet synes å være et tveegget sverd. På den ene siden nødvendig for å demme opp for skadene påført av ledere som kun tenker økonomi, eller som Bjørn Inge Larsen, direktør i Helsedirektoratet, innledet på Pasientsikkerhetskonferansen

”Ledelsen i norsk helsetjeneste må konsentrere seg om kvalitet og sikkerhet i behandlingen, og ikke bare økonomi”.

På den andre siden bor ikke vi i et land hvor vi er privilegerte? Hvor vi ikke burde bekymre oss for feil og mangler når vi får hjelp av helsevesenet? Verdens rikeste land. Verdens beste velferdssystem. Alle skal få den beste hjelpen.

Jeg har i det siste begynt å undre meg over hva vi nordmenn egentlig bekymrer oss for? Hvordan har vi kommet i det uføret at pasientsikkerhet blir fanesak i verdens ledende helsesystem?