fbpx Tåregass Hopp til hovedinnhold

Tåregass

Det ville være tragisk om ikke studenter lenger protesterte mot det bestående. Men de må holde tunga rett i munnen.

På 70-tallet skulle jeg begynne på universitetet i Amsterdam. Tanken var riktignok at jeg skulle bli litteraturviter. Men byens rykte som åsted for studentaksjoner og ungdommelig opprør lå våkent i bakhodet da jeg tok farvel med mine foreldre og satte kursen mot hovedstaden. Endelig skulle livet begynne!

Karakterer
Det tok da heller ikke lang tid før fanene vaiet stolt over enda en okkupert universitetsbygning. Studentene hang og slang ut av vinduene og fordømte det urettferdige i at professorene og lektorene både bestemte innholdet i eksamen og studentens karakterer. Dette hørte ikke hjemme i et likestilt samfunn uten klasseskiller.

Snart dukket politiet opp med digre hester for å stagge demonstrantene med sine røde og svarte flagg. Stemningen ble fort amper og ordensmakten gjorde sine tåregasskanoner klare. På barrikaden sto jeg, med langt, flagrende hår og ante en direkte linje fra den franske revolusjonen og helt fram til meg. Ned med purken, ned med karakterene og ned med et samfunn som tvang oss til å lese til unyttige eksamener!

Opprør
Studenters hovedoppgave er å være utålmodige, sinte og indignerte. Det er derfor de er studenter! Mitt lange, blonde hår er blitt et vagt minne, men det er fortsatt lett å mobilisere en dyp og varm sympati for studentutspill av ymse slag. Studentledere har i tur og orden stått harmdirrende fram i Sykepleiens spalter.
Jeg liker det hver gang.

Riktignok kjenner jeg et savn etter noe himmelstormende i studentenes opprør. Der studentopprøret i Paris i sin tid handlet om maktforholdene i samfunnet (og var med på å endre dem), har aksjonene anno 2010 unektelig et snev av privatøkonomi over seg. Man stormer ikke lenger fram mot storkapitalen og det politiske  etablissementet, men krever stipendordninger, lavere studiegjeld og bedre karrieremuligheter.

Dagens studenter krever, med god grunn for øvrig, høyere kvalitet i utdanningen, for å stå bedre rustet til yrkeslivet senere. Men målet er ikke lenger et annerledes samfunn, men en bedre utgave av det bestående.

Ut av yrket
I Dagbladet – og i denne utgaven av Sykepleien – advarer studentleder Bård Nylund
unge mennesker mot å ta sykepleierutdanning.
Skaff deg heller et annet yrke, er budskapet. Og han går åpenbart foran med et godt eksempel ved å antyde at han selv kan tenke seg å stige ut av yrket.

Nylunds utspill bunner i skuffelsen over at regjeringen ikke har lagt likelønnspenger på bordet i årets oppgjør, til tross for fagre løfter i valgkampen. Håpet er nå at færre søkere til utdanningen og færre som vil finne seg i dårlig lønn, skal resultere i økt etterspørsel etter sykepleiere. Det kan tvinge lønningene i helsevesenet opp, håper Nylund.

Selv om jeg deler Nylunds frustrasjon over regjeringens brutte løfter, er jeg usikker på om logikken i resonnementet hans holder. Det er ikke sikkert at man presser opp yrkets verdi ved å framstille det som noe slaveaktig. Fra før vet vi at studenter helst ikke vil jobbe der det er mest behov for dem: på sykehjem. De synes det er for slitsomt og faglig ensomt. Nå fraråder en tillitsvalgt studentene å bli sykepleier i det hele tatt. Er det til slutt bare idioter og idealister som vil bli sykepleiere?

Farlig
Ikke bare er et slikt resonnement farlig – uansett hvor godt det er ment. Det kan også bli en selvoppfyllende profeti. Ger Wackers ved Høgskolen i Narvik argumenterer i denne utgaven godt for at lave søkertall til utdanningen fører til lav opptaksterskel, noe som igjen fører til at en relativt stor del av studentmassen består av svake studenter. Når vi så vet at sykepleierutdanningen «tjener » på å slippe disse studentene gjennom nåløyet, er det lett å tenke seg at kvaliteten på utdanningen blir gjennomhullet. Jeg tviler sterkt på at dårligere utdannede sykepleiere i framtiden vil ha større gjennomslag ved lønnsforhandlingene.
Det ville være høyst forunderlig.

Nå har verbale utfall med høyt volum alltid vært studentenes viktigste våpen.
Men det er ikke sikkert at den som gråter sist, gråter best, slik Nylund synes å tro. Det fant jeg fort ut på barrikadene i Amsterdam.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse