Et nyttig verktøy for praksis

Artikkelen «Et kritisk blikk på ICF – måleverktøy og forståelsesmodell », framhever blant annet at måling av funksjonshemning er svært vanskelig fordi det er et mangedimensjonalt fenomen, og at målbare størrelser må settes i sammenheng for å kunne anvendes i praksis. Det er viktig å skape debatt omkring måleverktøy til bruk i helsesektoren. Jeg mener at informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) må få større innpass i den praktiske hverdag i helsesektoren. Fagpersoner i direkte kontakt med pasienten har økt behov for å systematisere og dermed synliggjøre den faglige innsatsen og resultater for sine ledere. I tillegg vil systematisk bruk av IKT i praksis være et viktig bidrag til å videreutvikle faget. Blant annet ved gjenbruk av data som er registrert av fagpersonene i den daglige dokumentasjon av utført helsehjelp. Som oversykepleier i somatisk avdeling har jeg vært med på å ta i bruk klassifikasjonssystem spesielt tilpasset sykepleiefaget; Nursing Diagnosis (NANDA) og Nursing Intervention Classification (NIC). Det har vært med på å påvirke den faglige refleksjon i forhold til hva som er vesentlige å dokumentere, hvilken sykepleiediagnose som bør velges, hva som er målet sett i forhold til akkurat denne pasienten og hvilke tiltak som skal iverksettes for å nå målet. Arbeidsgiver har et stort ansvar for at de ansatte, som har sin hovedvirksomhet i de daglig menneskelige relasjoner med pasienter, får et godt verktøy til å kvalitetssikre tjenestene og samtidig hente ut data for å måle gevinstene. Dette er fullt mulig, men da kreves det at verktøyet har en funksjonalitet som imøtekommer en aktiv hverdag der gevinsten ikke alltid etterspørres i kroner og øre. IKT-systemer må integrere faget på en slik måte at helsearbeideren gjenkjenner den faglige dimensjon slik den oppleves i kontakt med pasienten. Her må våre fagmyndigheter være pådrivere og skape et verktøy som helsearbeideren opplever som naturlig å bruke i daglig planlegging og dokumentasjon av helsehjelp. Jeg leser artikkelen med stor interesse. For sykepleieren er det ikke alltid like enkelt å tenke på pasientens funksjon som måleenhet for god sykepleie. Klassifikasjonssystemene må tilpasses utfordringene den ansatte møter i praksis. Det ville bidra til en mer utfyllende dokumentasjon til beste for pasienten, til bruk i fagutvikling og forskning og for leder som skal styre virksomhetens ressurser. Jeg ser på arbeidet med å innføre klassifikasjonssystemer som en «modernisering» av dokumentasjon og kommunikasjon i praksis. Kunnskap blir enklere tilgjengelig i praksisfeltet, og det blir enklere å dele dokumentasjon faggruppene imellom. Det blir også enklere å fornye arbeidsrutiner som kan forenkle og sikre kunnskapsoverføring til felles samhandling, for og sammen med pasienten. Vi må ikke miste fokuset på enkeltmennesket når vi sitter framfor dataskjermen, men endre våre arbeidsmetoder slik at vi kan bruke mer tid på pasienten i hverdagen.