En studie med svakheter

Av Ingrid von Zernichow. Leder/anestesisykepleier, Gastroseksjonen, Oslo universitetssykehus, HF Aker

Min bakgrunn for å skrive en praksiskommentar til denne artikkelen er flere års erfaringer med adipositas operasjoner. Siden 2004 har Aker sykehus behandlet overvektige med laparoskopisk gastriskbypass eller duodenalswitch. Vi opererer cirka 200-250 pasienter per år. Jeg er ledende spesialsykepleier i anestesi med ansvar for gastroseksjonen og har vært med å utvikle vår praksis når det gjelder behandling av denne pasientgruppen. Artikkelen peker på en meget viktig problemstilling når det gjelder disse pasientene og min erfaring er at det er utrolig viktig å ha fokus på leiring for å unngå postoperative komplikasjoner forårsaket av dette. Måten vi leirer på skiller seg fra metoden beskrevet i artikkelen på noen punkter, men hovedprinsippene er ganske like. Hensikt og forskningsspørsmål i studien er absolutt relevante, men jeg synes ikke artikkelen svarer på alle spørsmålene. Særlig savner jeg svar på om de neuralgiforme symptomene har samme lokalisasjon hos flere pasienter. Noe som vil være relevant i forhold til om det må gjøres endringer i leiringsprosedyren. Det stilles også spørsmål om hvorvidt det er en sammenheng mellom operasjonens varighet og pasientens symptomer. Etter mitt syn hadde det vært mer relevant å se på pasientens totale liggetid på operasjonsbordet og eventuelle symptomer som følge av dette siden man ønsker å fokusere på skader resultert av leiet og ikke kirurgien i seg selv. Spørsmålene som stilles til pasientene er relevante og gode i forhold til problemstillingen, men jeg savner en oppsummering av hvor på kroppen pasientene hadde symptomer. Dette kunne gitt en nyttig oversikt når materiale er såpass begrenset. Når det gjelder metode må jeg spørre om akkurat denne problemstillingen egner seg til en retrospektiv studie. Det er vanskelig å skulle erindre smerte og eller nummenhet og plassere det på en VAS-skala så lenge som 16 måneder etter operasjon. Jeg savner også for hvilket tidspunkt de skulle angi smerte. (Umiddelbart postoperativt, en uke etter og så videre?) En idé kunne være å sende skjema til pasientene etter for eksempel én uke og etter tre til fire måneder, og med en relativt kort svarfrist. Da vil det være lettere for pasientene å gi et reelt svar målt med en VAS-skala. Min konklusjon er at artikkelen fokuserer på en viktig problemstilling og kan inspirere andre til videre studier. Men at det er vanskelig å trekke konklusjoner ut fra denne artikkelen på grunn av et begrenset materiale og en lite egnet metode.