Doktor, hvorfor så skeptisk?

Av Knut Dybwik, sykepleier og doktorgradsstudent, Intensivavdelingen, Norlandssykehuset, Bodø

For kort tid siden presenterte jeg et abstrakt med poster og oral presentasjon på en kongress i utlandet. Abstraktet omhandlet en studie der vi hadde brukt fokusgrupper og Grounded Theory som metoder. En erfaren lege med betydelig forskererfaring (42 treff i Pubmed) betraktet posteren og sa: «Jeg er lege, det der forstår jeg ikke». Det spesielle var at vår studie presenterte resultater som den samme legen manglet i sin kvantitative studie av en nesten identisk problemstilling. I tillegg var de fleste respondentene i fokusgruppene leger. Etter litt informasjon og nærmere gjennomlesing av våre teorier nikket han. Han kjente seg igjen. Men han var åpenbart skeptisk til metodene vi hadde brukt. Denne episoden er ikke enestående. Legens ærlige ord beskriver godt at tradisjonell kvalitativ sykepleieforskning har et problem hvis den mangler aksept og tillit hos vår viktigste samarbeidspartner. Dette må vi ta på alvor. Men hvorfor er det slik, og kan vi gjøre noe med det?

Hvorfor skepsis?

I klinikken jobber leger og sykepleiere tett sammen for å løse pasientens problemer. Det er derfor nesten paradoksalt at vi i all hovedsak har helt ulike forskningskulturer. Noen vil til og med hevde at det er et spenningsforhold mellom naturvitenskap og humaniora. Forklaringen ligger nok i dype tradisjoner og gjensidig mangel på innsikt i hverandres kulturer. Noen leger hevder at kvalitativ forskning ikke er vitenskapelig nok. Andre er skeptiske til metodenes subjektive natur og mangel på fakta. Vi kan ikke bebreide dem. De er formet til å tenke annerledes. Likevel ser vi nå flere eksempler på leger som tar i bruk kvalitative metoder i sine doktorgradsprosjekter.

Lær klinisk forskning av legene

I «Innspill» i forrige utgave av dette tidsskriftet argumenterte Laila Dåvøy for den pasientnære forskningen. Hun har helt rett, det er for få sykepleiere som forsker bedside. Her i byen må vi reise ut på høgskolen for å finne sykepleiere som forsker og har doktorgrad. Jeg kan nesten garantere at ingen leger leser deres forskning. Kanskje ikke så mange sykepleiere i klinikken heller. Dette kan skyldes at mye ikke er i artikkelform, det er ikke tilstrekkelig praksisrelevant eller ikke tilgjengelig nok. Sykepleiere har mye å lære av legenes kliniske forskningstradisjon. Jeg jobber på et mellomstort norsk sykehus med et aktivt klinisk forskningsmiljø. Fram til nylig har dette utelukkende bestått av leger. Jeg har lenge beundret hvordan legene forsker bedside og skriver artikler mens de jobber. Etter avlagt doktorgrad fortsetter de med sin kliniske virksomhet og pasienten kan nyte godt av deres spisskompetanse. Nærheten til denne forskerkompetansen kan også gi unge leger under utdanning og spesialisering, inspirasjon til egen forskerkarriere. Legenes forskning gjør den også interessant og relevant for sykepleierne. Ikke minst fordi den er relatert til praksis og lett tilgjengelig. Vi «googler», printer ut og bruker den i behandlingssituasjoner. Formatet i form av korte artikler er overkommelig.

Samhandling i forskning

«Bedre samhandling» er det mest brukte helsepolitiske ordet for tiden og ifølge helseministeren løsningen på flere av problemene i norsk helsevesen. Etter min mening er samhandling i forskning, eller tverrfaglig forskning, en viktig løsning for å bryte med gamle tradisjoner. Vi kan for eksempel utfylle hverandre ved å kombinere kvantitative og kvalitative metoder i ett og samme studie. Vi har tross alt en lang tradisjon i å utfylle hverandre i praksis. Selv har jeg vært så heldig å jobbe sammen med en intensivlege som har sett verdien av tverrfaglig forskning. Dette har allerede resultert i flere vitenskapelige artikler. Foreløpig har vi ikke kombinert kvantitativ og kvalitativ metode. Men mulighetene er uendelige. Selv innenfor intensivmedisin, i teknologiens og de harde datas høyborg, handler mye om mellommenneskelige prosesser og samhandling.

Avslutning

Hvis klinisk forskning skal komme pasienten til gode er ikke løsningen en fortsatt polarisering mellom kvantitativ og kvalitativ forskning. Derfor bør det være et mantra i framtidens kliniske forskning at sykepleiere og leger lærer av hverandre og styrker den pasientnære forskningen ved å gjøre ting sammen. Dette er selvsagt en omfattende prosess. For å få dette til må vi stole på at noen går foran og viser at det faktisk er mulig. Jeg avslutter dette innspillet med noen kloke ord fra en som har brøytet vei, Kirsti Malterud, norsk nestor innenfor fagområdet kvalitativ forskning i medisinen: «Medical research needs diversity. We need to prevent methodological separatism and supremacy if the field of medical knowledge is to be expanded, not just strengthened or divided. Responsible application of qualitative research methods is a promising approach to broader understanding of clinical realities. No research method will ever be able to describe peoples' lives, minds, and realities completely though, and medical doctors should be reminded that scientific knowledge is not always the most important or relevant type of information when dealing with people» (Malterud, K. (2001). Qualitative research: standards, challenges, and guidelines. Lancet, 358, 483-488).