fbpx Paradise Sykehjem Hopp til hovedinnhold

Paradise Sykehjem

Det er ingen spøk å bli gammel i Norge. Om vi kunne velge, hadde vi kanskje heller vært et annet sted. Eller kanskje ikke?

Det er ikke likegyldig hvor vi blir født. Av alle faktorer som bestemmer vår helse, våre framtidsutsikter og våre muligheter til å oppnå lykke i livet, er fødested antakelig den mest avgjørende. Å bli født i Norge er omtrent som å finne en gratis parkeringsplass midt i Oslo sentrum, rett foran din favorittkino: Det er nesten for godt til å være sant.

Hvor vi så skal «parkere» når vi bli gamle, ja, det er et helt annet spørsmål. Gjerne et sted hvor vi blir tatt godt vare på - men hvor er det? Kvaliteten på eldreomsorgen i norske kommuner varierer en god del og er nokså uforutsigelig. Bor vi i en utkantkommune, er det slett ikke sikkert at vi havner på et dårlig sykehjem. Og livet som eldre pensjonist kan være et helvete selv om vi holder til i hovedstadens rikeste strøk. Å trekke vinnerkupongen når det gjelder våre siste leveår, krever i beste fall en god del beregning. I verste fall er det begredelig uansett.

Det siste er Else Panagiotakis bok «Adjø Felicia » et godt eksempel på. Panagiotaki var hjemmesykepleier i Oslo. Hun har skrevet en sterk, halv-dokumentarisk skildring av sine opplevelser hjemme hos pasienter på Frogner. I denne bydelen på Oslos beste vestkant er det mange vakre fasader og underforstått rikdom. Men boka vitner om den institusjonaliserte eldreomsorgens grusomme dilemma: Alle som trenger det, får hjelp. Men bak fasadene råder den ufiltrerte ensomheten. Hjemmesykepleierne springer fra leilighet til leilighet for å tildele en liten, effektiv porsjon av den offentlig tilmålte omsorgen. Men når kommunens utsendte springer videre, er den skrikende isolasjonen tilbake.

Elsa Panagiotaki har bakgrunn fra mange års opphold i Hellas. Hun har skrevet en viktig bok om skyggesidene av den offentlig eldreomsorgen. Og hun viser hvordan helsepersonell rives mellom dårlig samvittighet og lojalitet til vedtatte rammer. Men forfatteren idealiserer heller ikke forholdene i sitt andre hjemland i Sør-Europa. I motsetning til Norge er omsorgen for eldre mennesker i Hellas stort sett overlatt til familien. Det fører trolig til at mange eldre der føler seg bedre ivaretatt fordi de er blant sine «egne». Men når helsen hos de gamle svikter, får familien en tung omsorgsbyrde. Da melder staten pass.

I Norge føler vi oss heldige fordi vi er et rikt land som kan gi sine innbyggere trygge rammevilkår. Vi har gjort eldreomsorg til en institusjon som alle skal få like mye av. Men ingen kan leve av bare et godt system. Livskvalitet skapes ikke av bevilgninger alene. Det er Panagiotakis bok et godt bevis på. Det er derfor ikke så rart at mange fristes til å ta med sin pensjon til land hvor livskvaliteten synes bedre. Norge betaler i dag cirka 100 millioner kroner årlig bare til den spanske staten for å dekke utgifter til legebehandling og sykehusopphold for norske pensjonister bosatt der. Der er nok en utvikling vi bare har sett starten av. Vår økte mobilitet har gjort oss til potensielle pensjonistnomader som søker dit prisene er lavest, nytelsen høyest og kvalifisert helsepersonell er i nærheten. Norge betaler!

Hvor lystig denne tanken enn er, i et større perspektiv vet jeg saktens ikke. Å reise er å leve, heter det. Og leve vil vi jo helst gjøre lengst mulig. Men i verste fall blir nordmenn noen ufordragelige rikinger som bare utnytter andre lands økonomiske problemer og lave lønninger til å kjøpe seg en alderdom med behagelig komfort. Det er en slags seniorkolonialisme med en riktig besk bismak. Undersøkelser viser for øvrig at vi gjerne tar med våre problemer. Den norske ensomheten har lett for å snike seg inn også i pensjonistgettoer i solrike lavkostland. I stedet for å legge til rette for å eksportere stadig flere norske pensjonister til utlandet, kunne det være en idé at vi lærte noe av søreuropeernes sosiale liv. Og bruke denne erfaringen til å fylle vår hjemlige eldreomsorg med mer lys og varme.