Online

Det er vår. I noen uker i mai blir Norge forvandlet til et slags pseudo-Brasil. Naboer som hele vinteren har ligget i dvale bak hver sin gangdør i blokka, viser seg plutselig å være hyggelige mennesker som kan snakke. Mens folk i byen før så ut som issøyler i permafrost, kysser de nå hverandre og er supervenner - enda de bare møttes tilfeldig på grillfest i parken.

Kortvarig
Ok da, jeg hiver meg på bølgen, for jeg vet at den er kortvarig. Det er bare snakk om noen få uker. Men nettopp når jeg treffer folk «live», slår det meg hvor mye den virtuelle verden har overtatt våre sosiale behov. Alle er så forbaska online for tiden at det å stå og snakke med noen mer og mer føles som en litt forskrudd erstatning for «the real thing».

Lattermildt
Yngre venner og kolleger har begynt å se litt lattermildt på meg når jeg forteller at jeg faktisk forsøker å henge med, jeg også. Jeg bestiller ferien på nett, får Vålerangas (riktig nok få) mål inn direkte inn på SMS, og har planer om å skype med en venn som bor i Italia. Jeg kan sjekke min mail på mobilen, og snart kan jeg se min mor snakke på en skjerm som er montert på sykkelen min.

Bikkja
Men det vil liksom ikke helt hjelpe. Mine barn fikk forleden et lattersammenbrudd da jeg kunne fortelle at jeg også var på Facebook. Dette er riktignok bare for at jeg skal kunne følge litt med mens Den Nye verden utvikler seg. Personlig har jeg egentlig ment at det er temmelig uinteressant å måtte skru på pcen for å kunne få vite at Per har vært en tur med bikkja si og at Trude hadde fint vær da hun dro på handletur til Strømstad. Disse to er blitt mine venner på Facebook, sammen med 34 andre for meg mer eller mindre kjente personer. Alle sammen er opptatt av å dele sitt liv med meg; ja, de har vært på hytta eller de gleder seg til ferien.

Foxtrot
36 venner! brølte mine barn. Og mine yngre venner og kolleger titter på hverandre som om jeg nettopp har fortalt en flau vits. Jeg kunne like godt ha sagt at jeg går på kurs i foxtrot sammen med tante Kari! For dem som VIRKELIG er på Facebook kan ha hundrevis av venner og kommunisere med dem hele tiden. De deltar ikke i én gruppe, som jeg (Tholens United, 3 medlemmer) men i flere titalls. Både lukkede og åpne. De er med i interessegrupper (Ja til flytting av Nasjonalmuseet!) eller inviterer gjennom facebook til fester og arrangement. De legger ut familiebilder og får se videosnutter med folk i Steinkjer som de bare så vidt har hørt om. Det er klart at det å møte noen på bussen på vei til jobben ikke kan måle seg med Facebooks grenseløse muligheter for sosial mingling.

Nyhetsformidling
Forstår meg rett, jeg kimser ikke av dette. Tvert om. Blant annet ønsker jeg at du, kjære leser, skal dele alle dine meninger med alle andre sykepleiere på sykepleien.no. Jeg vil gjerne at du bruker Sykepleiens nettsider til å bli faglig oppdatert. At du bruker kveldene til å delta i debatten om evidensbasert sykepleie eller NSF sin bartekampanje i våre diskusjonsfora. Jeg innser dessuten at de såkalte «sosiale media » (Facebook, Tvitter og snart Underskog) eri ferd med å overta fra de profesjonelle klassiske mediebedrifter når det gjelder nyhetsformidling og muligheter for fordypning.

Livet
Før fungerte de fleste websider som stillestående tv-bilder som ble skiftet ut en gang om dagen. Nå kan du leve hele livet der. Du kan finne en kjæreste der, du kan jobbe der, du kan melde deg inn i NSF, du kan finne ut hva du skal spise i kveld, hvordan du kan være utro. Du kan få sjekket helsen, du kan stemme, du kan melde deg ut igjen, du kan være fortrolig med en du ikke kjenner, du kan sette en stopper for oljeutbyggingen og du kan få siste nytt innen rullatorutviklingen på Vestlandet. Jeg vil tro at du snart også kan arrangere din egen begravelse gjennom en event på Facebook. Her kan Arve Tellefsen spille klassiske svisker på video mens du kremeres i en urne med et utseende som er bestemt av dine facebook-venner gjennom en avstemning.

Jeg gleder meg allerede. Imens kan jeg sette meg i vårgresset og intenst nyte lyden av absolutt ingenting.