Amerikanske forskningsmiljøer: Inspirasjonen blomstrer

Etter ett år som Fulbrightstipendiat og deltakelse i doktorgradsprogrammet ved University of California i San Francisco (UCSF) i USA, kan jeg komme med en klar anbefaling: Så vel forskere som undervisere bør spandere på seg et opphold ved et amerikansk universitet. Gjennom aktiv deltakelse i forskningsmiljøet ved UCSF, fikk jeg selv ikke bare interessant forskererfaring, men også innsikt i et utrolig kreativt og motiverende læringsmiljø preget av høye forventninger til både studenter og lærere. Når man kommer til et amerikansk universitet, blir man med en gang konfrontert med det som gjør mange av lærestedene i USA så fremragende, nemlig arbeidsinnsatsen. Både studenter og ansatte arbeider hardt, ofte veldig hardt. Det akademiske nivået og resultatene blir tilsvarende imponerende. Søker man i internasjonal faglitteratur innen nær sagt hvilket som helst felt, finner man nesten alltid et flertall avhandlinger og artikler skrevet ved amerikanske universiteter. Det harde arbeidet som nedlegges, gir med andre ord høyst konkrete resultater. Amerikanske læresteder har dessuten en størrelse som man i andre land bare kan misunne dem. Andelen sykepleiere med master- og doktorgrader overskrider tilsvarende andeler i andre vestlige land. School of Nursing ved UCSF har 125 personer ansatt innen undervisning og forskning på master- og doktorgradsnivå og et tilsvarende antall doktorgradsstipendiater. Forskningsmiljøet er med andre ord stort og aktiviteten høy. Dette går igjen ved et utall sykepleiefakultet i USA. Det store antallet som driver med forskning og undervisning gir en betydelig bredde i fagfeltet. Uansett innen hvilket felt man måtte arbeide, vil man finne spisskompetanse som ligger på et høyt internasjonalt nivå. Dette merker man med en gang man setter sin fot på et amerikansk universitet. Det er få som spør deg hvilke krav du setter til lærestedet. Hva som gjelder, er hvilke krav lærestedet setter til deg. Hver enkelt student får tett oppfølging. Læreren engasjerer seg i problemstillinger som studentene er opptatt av og de er oppdatert på forskning innen sitt undervisningstema. Til gjengjeld forlanger professoren at man følger med i timen og følger opp forslag til litteratur man bør sette seg inn i. Fravær, i fysisk eller åndelig forstand, blir ikke akseptert. Skulle man mot formodning ha en uheldig dag og ikke være særlig godt forberedt, vil professoren sørge for at du ikke glemmer nettopp den timen. Dessuten er du garantert å bli grillet med spørsmål den påfølgende timen. Som student må man legge ned minst like mange arbeidstimer i faget som professorene og de andre vitenskapelig tilsatte. De timene kan bli veldig mange. For en norsk Ph.D.-student kan nok de amerikanske undervisningsmetodene bli oppfattet som noe gammeldagse. Det forventes at man stiller forberedt til timene og har gjort hjemmeleksene. Hvis man deltar på et seminar, må man regne med å sette seg godt inn i både en artikkelsamling og ett par bøker til samlingen påfølgende uke. I tillegg har studentene jevnlig egne framlegg. De høye forventningene til studieinnsats og kvalitet fører til et inspirerende og utviklende fagmiljø som utløser den indre motivasjonen for forskning og studier. Dette bidrar til at det faglige utbyttet ved oppholdet blir stort. Ved å være i et så aktivt fagmiljø kan man trekke på kunnskaper og ressurser og man blir inspirert til å arbeide hardt. Ved mange typer studie- og forskningsoppgaver vil faglig støtte fra kompetente fagpersoner være essensielt. De fleste professorene hadde et meget tett samarbeid med det kliniske felt, hvilket førte til en unik tilgang på faglig ekspertise. Dessuten hadde studentene ved UCSF tilgang til en stor avdeling med statistikere som kunne bistå med å løse store og små problemer nær sagt syv dager i uken. Det sier seg selv at dette kan være avgjørende for å gi egen avhandling det ekstra puff som skal til for å komme videre. I Skandinavia har vi avskaffet det aller meste av symboler, titler og høytideligheter som tidligere preget akademia. Ikke så i USA. Amerikanske universiteter bidrar til at studentene skal være stolt av den institusjonen de er utdannet ved. Universitetsansatte sørger for å holde symbolapparatet i hevd ved å holde strengt på noe så umoderne som titler, og ikke minst høytidelige seremonier i forbindelse med den akademiske årssyklus. Man kan spørre seg om dette har noen verdi utover å understreke forskjellen på mennesker med og uten akademiske titler. En amerikansk universitetsansatt vil si at dette dreier seg om noe annet: Ved å opprettholde de gamle tradisjonene, gis faget en status og anseelse som er livsviktig i et moderne samfunn. Gode råd: Søker man seg til et amerikansk universitet, er det en del ting man skal være klar over: For det første er universitetene i USA rangert på en skala ut ifra prestasjoner og såkalt «funding», det vil si finansiering. Hvilket lærested man søker seg til, er naturligvis ikke likegyldig. Et godt utbytte av et studieopphold får man først og fremst ved de beste universitetene, ganske enkelt fordi de har tiltrukket seg de beste lærerkreftene. For det andre er det viktig før man reiser å ha opparbeidet seg god kontakt med en professor som kan være veileder og guide deg gjennom studieoppholdet. Er man så heldig å ha en veileder i Norge som fra før har gode kontakter i USA, stiller man sterkt i utgangspunktet. Amerikanere er i prinsippet vennlige og imøtekommende, men som Ph.D.-student fra Norge er man ikke verdens viktigste person i møte med det amerikanske universitetssystemet. Her, som overalt ellers, er det en fordel å kjenne noen som kjenner noen. Men igjen: Den beste og raskeste metode for å komme på radarskjermen til en amerikansk professor, er å arbeide hardt.