fbpx Nyttig verktøy eller ubuden tidstyv? Hopp til hovedinnhold

Nyttig verktøy eller ubuden tidstyv?

De enkle oppvåkningspasientene blir stadig færre
Utskrivingsklare pasienter som blir liggende i påvente av klarering er en av faktorene som forsinker pasientflyten.

Jeg har med interesse lest artikkelen «Kvantifisering av pleietyngde og utskrivningskriterier hos pasienter på oppvåkningsenhet » som bygger på en pilotstudie fra Oppvåkningsavdelingen ved Rikshospitalet.

Avdelingen har et annet pasientgrunnlag enn min arbeidsplass Postoperativ avdeling ved Ullevål Universitetssykehus. I vår avdeling er belegget tyngre, ofte med en stor andel intensivpasienter. De enkle oppvåkningspasientene blir stadig færre, og i løpet av de siste årene har dagkirurgisk enhet og mindre, mer spesialiserte oppvåkningsenheter overtatt fl esteparten av disse.

Artikkelen peker på nødvendigheten av å beskrive pleietyngden hos de ulike pasientkategoriene for optimal ressursutnyttelse. Samt behovet for tydelige utskrivingskriterier, for å unngå at pasientene oppholder seg lenger enn behovet tilsier, i denne type avdelinger.

I vår avdeling benyttes NEMS, men som artikkelforfatterne påpeker, er systemet lite egnet til å gi brukbare opplysninger til å estimere ressursbruk og ressursbehov hos pasienter med kort overvåkningstid. Planleggingen av ressursbruk til elektive pasienter gjøres gjennom beregnet overvåkningstid per pasient og en fortløpende vurdering av sykepleiernes individuelle kapasitet basert på kompetanse. Beregnet overvåkningstid er erfaringsbasert og nedfelt skriftlig.

Studien konkluderer med at score for pleietyngde er godt korrelert til liggetid. Dette er nyttig, men krever ikke bruk av et kontinuerlig, og etter min oppfatning tidkrevende scoringssystem.

I dag er en vant med forventede pasientforløp, og inkludert i dette hvor lenge det postoperative forløpet antas å vare. Forløpene baseres på pasientsløyfer som ivaretar både pasientsikkerhet og effektivitet. Til utforming av slike forventede forløp, og til jevnlig monitorering av om disse fungerer som forventet, mener jeg et slikt scoringssystem vil være nyttig. Jeg synes derimot det er vanskelig å se at nytteverdien i registreringene øker dersom scoringssystemet innføres som et kontinuerlig verktøy.

Forfatterne har ikke antydet tidsbruk for registreringen, men erfaringsmessig tar «skrivearbeid » som skal gjennomføres hos samtlige pasienter mye tid. Min umiddelbare reaksjon er derfor at det er uhensiktsmessig å bruke så mye tid som scoringen tar på den gruppen pasienter som antas å kreve færrest ressurser, og der streng prioritering av oppgaver er essensiell for å opprettholde pasientgjennomstrømmingen.

Når dette er sagt, virker pilotstudien ved Rikshospitalet svært nyttig for avdekking av problemområder i pasientflyt. At parameteren «smerte» forsinker de fl este utskrivelsene gir en tydelig pekepinn for satsningsområder både for pasienttilfredshet og effektivitet. Vi har forsøkt, men gått bort fra sykepleierstyrt utskriving, blant annet i mangel av tilstrekkelig gode objektive utskrivingskriterier. Noe forfatterne antyder er et problem også i deres avdeling. Samtidig er utskrivningsklare pasienter som blir liggende i påvente av klarering, en av faktorene som forsinker pasientflyten.

Med dette som utgangspunkt ser jeg gjerne en slik registrering i vår avdeling for en periode for å finne ut hvor «skoen trykker», og gjennom dette forbedre både pasienttilfredshet og ressursutnyttelse. Takk til gode kollegaer for innspill.