Meninger
Publisert
Når sannheten blir for kjedelig – fallgruver i helsejournalistikken
Vi vil heller lese om en mann som biter en hund, enn omvendt. Om saken er litt overdrevet, og mannen bare snakket litt hardt til hunden, betyr ikke så mye.
Ingen tar skade av en god historie. Men når det gjelder
spørsmål om liv eller død, kan det være skjebnesvangert å spre gal
informasjon. Ikke minst gjelder dette feltet helsejournalistikk.
Jeg har valgt ut to eksempler på dette som fikk stor dekning i
media i fjor. De handler begge om fett. Første sak var en påstand
om at fett likevel ikke var usunt: «Fettfri kost beskytter ikke mot
kreft» (aftenposten). «Ikke bedre helse med fettfattig kost»
(forskning. no). «Ingen hjelp i fettkutt» og «Studien er så
omfattende at forskerne bak den mener den er siste ord i
helsedebatten omkring fett i maten» (VG Nett). «Fet mat er ikke
usunt» og «Teorien om at fettfattig mat gjør deg frisk, holder
ikke» (BT). Kilden er en artikkel i tidsskrift for den amerikanske
legeforeningen fra februar i fjor. Den baserer seg på en studie av
50 000 amerikanske kvinners helse, og det som det ble fokusert på i
dette tilfellet, var om det ga helsegevinster å følge en
lavfettsdiett. Spørsmålet var om dette kunne redusere risikoen for
hjertesykdommer, brystkreft og endetarmskreft. Konklusjonen, at
effekten var liten, ble slått stort opp i både norske og
utenlandske media. Men studien er blitt kraftig kritisert for sine
mangler. Disse er så alvorlige at å bruke denne studien til å dra
konklusjoner om fett og helse blir meningsløst. For det første
skiller den ikke mellom ulike typer fett. Og er det noe vi har lært
de siste tiårene, er det at noen typer fett (som transfett) er
svært usunne mens andre typer (som omega-9) faktisk er gode for
kroppen. For det andre var det nesten ingen kontroll med hva
forsøkspersonene faktisk spiste. Det viste seg at bare 14,4 prosent
av de som ble regnet som «lavfettkonsumenter» faktisk klarte å
holde et lavt fettnivå. Dermed blir undersøkelsen å regne som
verdiløs hva angår effekter av fett. Men den skulle likevel, ifølge
VG, regnes som siste ord i fettdebatten. Andre norske media var
like bastante. Men helse- og forskningsjournalister burde vite at
hundrevis av studier har vist at fettforbruket har betydning for
helsen. Og at det derfor skal være svært gode grunner til å feie
alt dette til side på grunn av en enkelt studie. Enda verre ble det
når medier fordreide konklusjonene og påstod at det var snakk om en
«mager diett» (forskning.no) og «lavkaloridiett» (BT). Faktum var
at mengden kalorier stort sett var den samme for alle grupper, det
var fettets andel av kaloriene som var litt lavere. Like tvilsom
var et oppslag om helseeffektene av omega 3 eller feit fisk: «Ingen
bevis for at fet fisk er sunt. Det kan ikke bevises at fet fisk i
kostholdet gir helsegevinst. » (Aftenposten) «Det kan se ut til at
nok en sunn-hetsmyte er i ferd med å gå i tusen knas.»
(forskning.no). Artikkelen det henvises til, sto i British Medical
Journal, og var en såkalt metaanalyse, det vil si en gjennomgang av
tidligere utførte studier. Forskere fra flere miljøer rettet straks
alvorlige kritikker mot studien. Blant annet ble konklusjonen på
analysen endret fra «klar effekt» til «ingen effekt» ved
inklusjonen av en enkelt studie (DART-2) studien, som har så mange
svakheter at den ikke burde vært inkludert. Den er med andre ord
blitt kritisert sønder og sammen av det amerikanske
helsedepartementet. Blant annet hadde man ingen kontroll med hva
forsøkspersonene spiste etter de innledende seks månedene og i de
ni årene studien varte. Den anbefalte dosen med omega-3 var alt for
lav, ifølge ernæringseksperter. Dessuten tok DART-2 for seg kun
mannlige anginapasienter, et problem som også en lederartikkel i
bladet som publiserte artikkelen påpeker. Lederartikkelen (BMJ,
24/3/06) slår tvert imot fast at Omega-3 faktisk er godt for
helsen. Alle disse kritikkene sto å lese på BMJs nettside kort tid
etter at studien var publisert. Saken har minst to sider. Det ene
er det medieetiske: Hvor langt skal man kunne pushe oppslag som
dette, om man vet de er tvilsomme? Hva med ansvaret for de
menneskene man dermed kan påvirke til å velge en mer usunn
livsstil? Og hvis man ikke skjønte hvor tvilsomme oppslagene var,
og derfor handlet i god tro: Hva slags kompetanse må man kunne
kreve av forsknings- og helsejournalister? Kompetanse er spesielt
viktig her, ikke bare fordi det dreier seg om liv og død:
Helsefeltet er også et «ureint farvann» i den forstand at det er
store økonomiske interesser involvert. Mange studier som «beviser»
at naturlige kosttilskudd ikke har effekt er betalt av farmasien,
eller gjort av forskere med økonomiske bånd til denne. Og farmasien
vil naturlig nok at folk skal bruke deres medisiner (som statiner)
i stedet for eksempelvis Omega 3. Dette er en type sak vi vil møte
igjen og igjen. Og her er det ikke bare media som må være
ansvarlig. Også forskerne selv, og informasjonsmedarbeiderne, må
være forsiktige med hvordan de formulerer seg. Det kan være lett å
falle for fristelsen til å selge en sak med å gå ut med at «mann
biter hund», men da skal man være sikker, og ha vurdert mulige
skadeeffekter.
0 Kommentarer