Det er utfordrende å behandle barn på generell intensivavdeling beregnet på voksne. God opplæring, godt samarbeid og det å imøtekomme barnets behov er gode tiltak.

Kursdeltakerne lærer å flytte oppmerksomheten fra sykdom til helse, fra en kritisk til aksepterende holdning til seg selv, og fra motløshet til håp og tro på egen mestringsevne.

Det er vanskelig å sikre gode pasientforløp. For å lykkes er det helt nødvendig at alt involvert helsepersonell har et tett og tillitsbasert samarbeid, også med pasienten og de pårørende.

Helsepersonell syntes det var utfordrende å vurdere hva som var best for barnet. Barnets autonomi og medbestemmelse ble ofte ikke ivaretatt, og barnet ble sjelden inkludert i beslutningsprosessen.

De er konstant på tå hev overfor datteren, blir ensomme og føler at spiseforstyrrelsen tar over hjemmet.

Organiseringsformen gjør at sykepleierne jobber mer isolert og kan stagnere faglig. Det er foreldrene som blir eksperter på barnet – ikke sykepleierne.

Erfaringene sykepleierne fikk da de var på utveksling i Tanzania, har betydd mye for den personlige og faglige utviklingen deres i ettertid.

Noen pasienter kan være nesten umulige å stikke. Sykepleierne har dessuten mange arbeidsoppgaver som skal løses samtidig på ulike steder, og som svekker konsentrasjonsevnen.

Helsepersonell trenger mer kunnskap om hørselstap og kommunikasjon med døve. Noen har dessuten negative holdninger overfor denne pasientgruppen.