Sjelesørger uten gudstro

Reportasje 0 kommentarer

Som den eneste i landet har prestetjenesten ved St. Olavs Hospital ansatt en ikke-troende sykepleier. «Samtalepartner» er den nye tittelen til Cathrine Bang Hellum. 

 

Trondheim: – Om jeg kan be sammen med pasienten? 

Sykepleieren og humanisten Cathrine Bang Hellum stopper et øyeblikk mens hun leter etter de riktige ordene.
 
Hun kaster et langt blikk ut av de store vinduene i 1902-bygningen ved St. Olavs Hospital i Trondheim. For et århundre siden var det operasjonsstue, nå har prestetjenesten lunsjrom her.
 
For prestekollegene rundt lunsjbordet er bønn av og til en viktig del av jobben i møte med pasientene. Men skal hun, som ikke tror at det finnes noen gud, be hvis pasienten ønsker det? 
Mange har et behov for å fortelle sin livshistorie når de vet at det går mot slutten, sier Cathrine B. Hellum.


Låner bort stemmen

– Hvis jeg er hos en pasient og pasienten ber om at jeg som en ikke-religiøs samtalepartner skal lese en tekst eller bønn, for eksempel Fader Vår, så kan jeg gjøre det.
Dette handler om pasientens tro og behov, og ikke mine.
 
– Du kan på en måte si at jeg låner bort stemmen min til pasientens bønn, sier hun.
 
Men å be en såkalt fri bønn ville hun ikke gjort.
 
Bønn eller ikke bønn er bare ett av flere spørsmål som har blitt grundig diskutert hos prestetjenesten det siste halve året. Mange veier har blitt gått opp etter at sykehusprestetjenesten i høst ansatte en medarbeider uten et religiøst livssyn. Foreløpig i et årsvikariat.
 
– Jeg må kunne gå inn i samtaler med både troende og ikke-troende, sier Bang Hellum.

Flere henvendelser

– Ofte møter pleiepersonalet en skepsis hos pasienter og pårørende når de foreslår samtale med sykehusprest, sier hovedprest Øyvind Taraldset Sørensen.  
 
Han er den som ansatte Cathrine Bang Hellum. 
 
– Det er ikke så ofte at det aktivt etterspørres en ikke-religiøs person, men det skjer også, sier han.
 
– Er etterspørselen etter en ikke-religiøs samtalepartner økende?
 
– Vi har ikke noe statistikk som understøtter at behovet er økende.
 
Det de har tall på, er at antallet henvendelser til prestetjenesten er økende. 
 
– Og erfaringsmessig er det alltid noen som spesielt etterspør ikke-religiøse samtalepartnere, sier Sørensen.

Vil ha navneskifte

Ved sykehuset er prestetjenesten tilgjengelig for pasientene hele døgnet. 
 
Prestetjenesten har også ansatt en muslim i en 30-prosentstilling. Den stillingen er definert som kulturkonsulent, og inngår ikke i vaktordningen. Bang Hellum, derimot, deltar i vaktordningen.
 
– Hvordan reagerer pasientene når det kommer en person som ikke er prest, og ikke engang har en gudstro, fra prestetjenesten? 
 
– I møte med pasientene er jeg veldig tydelig på hvem jeg er og at jeg ikke har en gudstro. Noen har spesifikt bedt om å få snakke med meg, nettopp fordi jeg ikke er prest.
 
– Hva om det er en hastetilkalling på kveld eller natt, hvor en pasient ønsker å snakke med en prest, og møter en samtalepartner?
 
– I slike tilfeller må jeg gjøre en vurdering, og så eventuelt kontakte en av de andre i prestekollegiet, sier hun.
 
– Bør tjenesten skifte navn?
 
– Ja. Hvis prestetjenesten skal betjene alle tro- og livssynstjenester i sykehuset, bør nok navnet reflektere dette bedre enn i dag, mener Bang Hellum.

Overgang

Cathrine Bang Hellum har permisjon fra jobben ved akuttmottaket. Tidligere har hun jobbet på nyfødtintensiv og med slagpasienter.
 
Hun innrømmer at hun lurte litt på hvordan det ville bli å måtte forholde seg til bare prester som kolleger. Etter et halvt år i avdelingen konkluderer hun med at det er høyt under taket.
 
Takhøyden kan komme godt med, for prestetjenesten kan se svært annerledes ut om noen år.

Sykehusets ansvar?

Nyansettelse av ikke-prester er nemlig i tråd med anbefalingene i «Det livssynsåpne samfunn», en NOU som kom i 2013. 
 
NOU-en diskuterer blant annet prestetjenestens rolle i sykehusene.
 
«Målet må være å få etablert en tros- og livssynstjeneste som består av medarbeidere med forskjellig religiøs og livssynsmessig bakgrunn, som samarbeider om tros- og livssynsbetjeningen, inkludert samtaletilbudet,» heter det i utredningen.
 
Prestene bør skiftes ut etter hvert som de slutter i stillingene, mener utvalget. I en overgangsfase bør ekstra midler tilføres for å rekruttere medarbeidere fra et bredere miljø enn det prestene representerer. 
 
Det var uenighet i utvalget om tro- og livssynstjenester egentlig er sykehusets oppgave.

Fler­tallet i utredningen mener at det er helseforetakenes ansvar å sørge for et tilbud for tro og livssyn ved sykehusene. Et mindretall mener imidlertid at det er tros- og livssynssamfunnene selv som må sørge for at pasienter som er innlagt på sykehus får dekket religiøse og eksistensielle behov.
 

Dette tror vi

I 2012 oppga 14 prosent til SSB at de ikke var medlem i noen tros- eller livssynsforening. I 1994 var andelen 8 prosent.

75 prosent av de spurte oppga at de var medlem av Den norske kirke, mens tilsvarende tall i 1994 var 85 prosent.

​9 prosent oppga i 2012 at de var medlem i en annen tros- eller livssynsforening enn Den norske kirke. I 1994 oppga 6 prosent det samme.

 

Irrelevant livssyn

– Jeg mener det er sykehuset som skal ivareta de åndelige og eksistensielle behovene hos pasienter som har behov for det. Hva vi som er ansatt i prestetjenesten selv tror på, er ikke det viktige, sier Sørensen.
 
– Vår jobb er å møte pasientene i deres tro og deres livssyn. Hva ønsker pasienten selv å snakke om? Det er der fokuset skal ligge, sier han. 
 
Bang Hellum er enig:
 
– Mitt livssyn er egentlig irrelevant. Men siden jeg kommer fra det som heter prestetjenesten, er det viktig å presisere at jeg ikke har en gudstro, sier hun.


Relasjoner og livshistorie

Det siste halvåret har de forsøkt å tematisere hva henvendelsene til prestetjenesten dreier seg om. 
 
Bang Hellum blar frem og tilbake i en perm og forteller:
 
– Relasjon og tap, livshistorie, fremtid, identitet og tro, ritualer, kristne ritualer, ivaretakelse og psykososiale spørsmål er kategoriene vi har kommet frem til. 
 
– For mange blir det viktig å si farvel til de nærmeste på en god måte. Relasjoner er viktige. Og mange har et behov for å fortelle sin livshistorie når de vet at det går mot slutten, sier Bang Hellum.
Takhøyde: For hundre år siden var dette operasjonsrom. Nå har tre prester og en samtalepartner lunsj her. Fra venstre: Ståle Arne Vansvik, Øyvind T. Sørensen, Cathrine B. Hellum og Ingvild Knudsen Hammernes.

 

Ikke misjonere

– Mange er i sårbare situasjoner, sier Sørensen. 
 
Noen av dem prestetjenesten møter er svært syke, noen vet at de snart skal dø. Et mål er at når de kommer fra prestetjenesten, skal de alltid være invitert. De skal lytte, ikke evangelisere. 
 
– Det vil ofte være viktig å bekrefte den andres tro og håp. Men det er en dødssynd om vi misjonerer overfor pasientene, sier Sørensen.
 
– Tilsvarende vil det være min «dødssynd» å si til en pasient at det ikke finnes noen Gud, sier Bang Hellum.

 

Minnesamvær

Som sykepleier er hun godt kjent med døden, som kan komme brått eller ventet. Hun har møtt mange pårørende, og er vant til å komme tett inn på livene til folk. 
 
I den nye jobben er hun også med på undervisning og refleksjonsgrupper for personalet på sykehuset. For å øke sin egen kompetanse tar hun nå videreutdanning i rådgivningsvitenskap.
 
– Er det noe du ikke kan gjøre i jobben som samtalepartner?
 
– Ritualer som dåp, bryllup, begravelser og nattverd må man være vigslet for å kunne gjøre. Men jeg kan fint ta meg av minnesamvær eller være til stede når et menneske dør.

Sykepleier

Bakgrunnen som sykepleier kan være en døråpner, mener Cathrine Bang Hellum. 
 
De fleste avdelingene er hun kjent med, og hun vet hvordan hverdagen og døgnrytmene er for pasientene. 
 
– Samtidig kan sykepleierbakgrunnen være forstyrrende, sier hun.
 
I jobben som samtalepartner er det ikke lenger hennes ansvar å følge med på oksygenmetning eller om urinposen er tømt. 
 
– Når jeg kommer inn på et pasientrom, må jeg sortere ut sykepleieroppgavene. Jeg skal være til stede på en annen måte, sier hun, og understreker:
 
– Eksistensielle behov er for noen pasienter like viktig å få dekket som det å skifte kateter.

– Ikke erstatt prestene!


– Vi er ikke for at prester i prestetjenesten ved sykehus erstattes av andre profesjoner.
 
Det sier Martin Enstad (bildet), leder for Presteforeningen. Han ønsker ikke å kommentere ansettelsen ved St. Olavs Hospital som enkeltsak. Men på generelt grunnlag sier han: 
 
– Dersom tilbudet fra preste­tjenesten skal utvides med andre livssynstilbud, må det også nye midler inn. 
 
Enstad påpeker at en prest har 6 til 7 års grunnutdanning. For å bli sykehusprest må man ha relevant videreutdanning, og mange har spesialistkompetanse. 
 
– Sykehusprestene har spisskompetanse på samtaler om eksistensielle temaer, å møte mennesker i sorg og krise, etikk, veiledning og ritualisering, sier han.
 
Enstad mener at hvis prestetjenesten skal utvides med nye yrkesgrupper, må det stilles de samme kompetansekrav til disse som til sykehusprestene. 
 
– Prestekompetansen kan ikke erstattes av en 3-årig utdanning, sier han.
 
– Bør sykehuset ha et tilbud innen alle trosretninger og livssyn, eller er dette noe trossamfunnene selv bør sørge for?
 
– Majoriteten av befolkningen i Norge er medlem av Den norske kirke eller andre kristne trossamfunn. Hvor realistisk er det at en sykehustjeneste skal dekke alle trosretninger og livssyn? spør han og fortsetter:
 
– Jeg tror at i mange tilfeller er sykehuspresten den mest kompetente til å finne alternative samtalepartnere dersom pasienten ikke ønsker å snakke med en prest. Sykehuspresten skal ikke misjonere, det er en del av profesjonaliteten.
 
– Frykter du at prestetjenesten ved sykehusene etter hvert vil forsvinne?
 
– Nei, det hadde i tilfelle vært en kraftig forringelse av helsevesenets tilbud. Min opplevelse er at prestens kompetanse er ønsket, og er ansett som et viktig bidrag inn i tverrfagligheten på et sykehus, sier Enstad.