Sykepleier i Libanon: – Jeg må jobbe på to sykehus for å klare meg

BEIRUT (Vårdfokus/Sykepleien.no): Regnet trommer mot biltaket. Vindusviskerne går i takt. Bare noen kvartaler fra Beiruts paradegate Hamra – som vanligvis er full av liv og eksklusive restauranter – ligger Najjar-sykehuset. Nå er gatene tomme. Regn og vind har jaget folk innendørs.

Mahdi Dabbous åpner svingdøren med et fast håndtrykk og et bredt smil. Han bærer mørkeblå sykepleieruniform. Inne i sykehuset er det blankpolerte steingulv, marmorlignende vegger og svarte søyler – nesten som på et luksushotell. Dabbous har jobbet tre år i helsevesenet, både på kirurgisk poliklinikk og intensivavdeling.

Drømte om å jobbe i helsevesenet

– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe i helsevesenet. Jeg drømte om det som barn. Det er en lidenskap, sier han.

Å bli lege tok for lang tid og kostet for mye. Han valgte i stedet en treårig sykepleierutdanning. Senere tok han et intensivkurs hos Røde Kors, og nå håper han å ta en toårig mastergrad.

– Jeg jobber 15 vakter på Najjar og 15 på et annet sykehus. Slik har det vært i tre–fire måneder.

Månedslønna for sykepleiere ligger på 400-600 dollar, omtrent det samme som han betaler for leie og strøm.

– Det er slett ikke nok. Jeg må jobbe på to sykehus for å klare meg, sier Dabbous.

Derfor har han ofte flere uker på rad uten fridag. Den økonomiske krisen i Libanon har sendt prisene til værs. Inflasjonen steg med over 70 prosent i fjor, ifølge Dagens Industri. Mat, strøm og bensin har blitt mye dyrere, mens lønningene står stille.

Mindre sykehus, mindre press

På Najjar er arbeidsmengden stor. Hver vakt varer i tolv timer. I løpet av skiftet rekker Dabbous fem til sju runder.

– Vi tar blodprøver, setter katetre og intravenøst, skifter på sår og gir medisiner. Alt tar tid.

Sykehuset har 40-45 senger. Hver sykepleier har ansvar for fire–fem pasienter. På større sykehus kan tallet være flere ganger så høyt. Der Dabbous jobber, mangler det ikke medisiner eller utstyr, men han forteller at mange sykehus mangler MR-maskiner.

– Det er lettere å jobbe på et lite sykehus. Mindre ansvar, færre pasienter, sier han.

Hver avdeling har ett team: en ansvarlig sykepleier, to andre sykepleiere og fire helsefagarbeidere. Kjønnsbalansen er jevn. Innen gynekologi er det bare kvinner som jobber, ifølge Dabbous.

Arbeidsspråk og krigstid

All dokumentasjon på Najjar skjer på engelsk. Andre sykehus bruker også fransk.

– Jeg kan ikke engang telle til tre på fransk, sier han og ler.

Under den siste konflikten med Israel fikk intensivavdelingen på hans andre arbeidsplass mange pasienter med multitraumer, hjerteinfarkt og sepsis.

– Det var en enorm belastning. Men jeg følte stor profesjonell mestring da jeg håndterte alvorlige tilfeller under press.

Sykepleier og forsørger

Ambulanser står ofte fast i trafikken i Beirut. Mange pasienter kommer derfor for sent.

– De kommer i siste liten, sier Dabbous.

Han kjører motorsykkel og slipper køene. Hjemme bor han med foreldrene og to brødre. Den ene har autisme og trenger kostbar behandling familien må betale selv. Dabbous bidrar økonomisk.

– Jeg har aldri angret på at jeg ble sykepleier. Å hjelpe andre er ikke et valg. Det er noe alle burde gjøre.

Artikkelen ble først publisert i Vårdfokus, medlemsavisen til Vårdforbundet i Sverige.