Sykepleierne gjorde meg bjørnesterk

Endelig skal jeg få takke dere. Alle kloke, varme, tålmodige og dyktige sykepleiere som bar meg gjennom flere år med sykdom – på sykehus og hjemme. For det må være en mening med dette, tenkte jeg, da jeg lå innestengt på det bitte lille sykerommet i 16 måneder. Og meningen, det er å takke.

For jeg har fått den aller største gaven det går an å få – selveste livet. Ikke bare den der første gangen som alle får, men en gang til. Og enda en gang. Og enda en. Det skulle ikke ha gått, men det gikk. Og det føles jo som et mirakel. Men det er veldig mange som har vært med på det mirakelet, for jeg var innom de fleste avdelingene som finnes på et sykehus. Kreft, lever, nyre, øre-nese-hals, gastro, infeksjon og intensiv. Opp og ned og frem og tilbake. På toppen av Radiumhospitalet fikk jeg til og med en liten kreftsveis. 

Jeg følte meg ikke sterk

Og ingen ville jo at jeg skulle dø på deres vakt. For en innsats! Det er så man kan lure på hva et menneske er verdt. For jeg er veldig dyr. Ikke vet jeg. Tenk på et tall … mange millioner. Hva med en milliard? Syns du det er verdt det, spør jeg folk, og da svarer alle «ja». Da skjønner du hvorfor jeg må takke deg. Du har jo vært med å betale for meg.

For da jeg kom ut i verden igjen, skjønte jeg at det var mange som trodde jeg hadde overlevd på mitt gode humør. Og det er jo hyggelig, men det var altså medisiner og ikke minst mennesker inne i bildet også. Og jeg vet ikke helt om jeg hadde klart det, om det ikke var for menneskene. De ga meg styrke og et verdig liv underveis. Det var familie og venner og leger, men særlig dere, særlig sykepleierne.

Du er sterk, sa sykepleierne til meg, og jeg følte meg ikke sterk i det hele tatt. Jeg hadde jo aldri vært med på å være så syk at jeg kunne dø av det før. Men inne på det sykerommet tenkte jeg mye på hva styrke er. Og noen ganger er det å ta imot. Å ikke si nei til det noen tilbyr. Å høre på det noen sier til deg og å tro på det.

Så da hermet jeg. Du er sterk, sa de. Jeg er sterk, sa jeg. Og så valgte jeg å tro på det. Om og om igjen gjorde vi det der, for jeg glemte det jo, og så påsto de det igjen; du er sterk, og så hermet jeg og trodde. Skjønne Aleksander laget til og med et lite laminert skilt som han hang opp på den hvite veggen: Fare for isbjørn, sto det, med profilen av en bjørn på. Du er bjørnesterk, sa han. Med trykk på: BJØRNESTERK!

Han var så stolt av det skiltet. Og ikke skjønte jeg hva en isbjørn hadde med meg å gjøre – jeg var ganske hardt medisinert – men bjørnesterk, det likte jeg. Jeg er bjørnesterk, sa jeg og trodde det. Og sier du noe mange nok ganger, selv når du hermer, så blir det sant. Så da ble jeg det – BJØRNESTERK! 

Husk å ta imot

Ute i verden tenker jeg at vi ofte er ganske dårlige til akkurat det – til å ta imot. Jeg har en skjønn venninne som stråler hver gang jeg sier pene ting til henne. Men da svarer hun «usj nei, jeg har dobbelthake». Men du må ta det imot, sier jeg. Hvis ikke gjelds det ikke. For sånn svarer de fleste altfor ofte når noen sier noe fint til dem. Nei da, jeg er ikke noe flink. Nei, jeg er ikke flott. Jeg er to kilo for tjukk. Si «tusen takk» og ta imot. Du kan komme til å trenge det. 

For det har jo ikke noe å si om man er frisk eller syk. Det er de samme mekanismene som gjelder. Og ingenting virker å være vanskeligere for oss mennesker der ute i den vanlige verden enn det å bare være der og tåle at noen har det vondt. Det er virkelig gåtefullt for meg.

Men vi lever jo i et terapisamfunn og har blitt hobbypsykologer alle sammen. Så når noen har det vanskelig eller gruer seg til noe eller er redde, da har vi et råd å komme med, eller en løsning. Det må du ikke tenke på! Ikke bry deg om det, du. Drit i det. Tenk på noe annet. Pust med magen. 

Jeg er her jeg, sa praktsykepleierne til meg når jeg var redd for å dø. Ingen gode råd, ingen kjappe løsninger, ingen teorier eller forklaringer. Jeg er her. Det er nok det, eller det er mer enn nok. For når noen tåler at du føler det du føler, så gir de også tillit til at du kan finne det du trenger selv. Finne ro eller tro eller kraft. Og det du finner da, det er gull. 

Det er én av mange ting jeg har tatt med meg fra det sykerommet, det å tåle å bare være der, og jeg opplever det både som en lettelse og et privilegium. Ikke har jeg ansvaret for å finne løsningen på andres vansker, og så får jeg være der når de finner den selv. Noe så fint. Det skulle vært pensum flere steder enn på sykepleierskolen.

Det er klart, det var ikke alltid noen var der. Men når de kom – sykepleierne eller legene mine – så fant jeg en annen kilde til styrke. Jeg holdt fast. Fysisk altså, i hånden eller armen deres. Og i helsevesenet bruker de ikke vold for å komme løs. Så da var de der litt til. 

Ta imot. Hold fast. For sammen blir vi BJØRNESTERKE!