Er det riktig å ofre egen helse for andres?

De positive effektene ved å være en del av et arbeidsliv er mange. Alt fra opplevd mestring til sosialt nettverk og struktur. Det bidrar til å utjevne sosiale ulikheter i helse som er en av folkehelselovens grunnpilarer. Likevel kan arbeidslivet ha en negativ effekt for noen yrkesgrupper. Min hjertesak, som så mange andres, er helsevesenet. Her møter vi det vi kaller yrkesrelatert stress.

Helsepersonell jobber under stress

Stress er fysisk og psykisk belastende. Graden av stress kan variere og dessuten være positivt i kontrollerte mengder med inkorporerte verktøy. Kronisk stress fører derimot til en rekke utfordringer. 

Yrkesrelatert stress oppsummeres av FHI som et sammensatt bilde av organisatoriske forhold, ubalanse mellom krav, ferdigheter og sosial støtte på jobb. Sett fra en sykepleiers perspektiv, nærmere bestemt mitt eget, vil jeg gå inn på hvordan jeg mener stress påvirker helsevesenet.

Den fysiske belastningen viser seg rent kroppslig som et resultat av puls som konstant balanserer mellom det som anses som «hvilepuls» og den pulsen som gir helsegevinst. Arbeidsoppgaver må prioriteres, og ofte må man gjøre risikoarbeid man ikke er ansatt til. Videre er slitasjeskader fra tunge løft og mange skritt på harde linoleumsgulv ikke et ukjent fenomen. For å håndtere belastningene er fysisk aktivitet med høy intensitet ansett som forebyggende medisin. Dette krever et overskudd som ofte ikke finnes etter endt arbeidsdag.

Ansvaret er belastende

Det å ha ansvar for andres liv og velbehag kan være belastende. Ansvaret tar ikke hensyn til helsepersonellets privatliv som kan møte motstand fra tid til annen. Og kort hviletid mellom vakter fører til mangel på energi og søvn. 

Sosialt overskudd påvirkes av å være påskrudd, nær og til stede for fremmede mennesker i tidvis komplekse og tunge situasjoner. Så legger man på faktorer som tynn grunnbemanning og turnus med hull som må dekkes. Frykten for å møte på underbemanning når man skal på vakt kan være like belastende som en arbeidsdag. 

Lav lønn, tross tilleggene, kan også føre til psykisk stress. Tilleggenes funksjon er kun bitte små plastre på sårene man får av å ofre sosialt liv, høytider og normal døgnrytme. Det er likevel ikke nok til å gjøre det lille som er igjen av hverdag, fritt for økonomisk bekymring.

Det får konsekvenser

Arbeidstilsynet poengterer at arbeidstakere som opplever stress over tid, kan utvikle fysiske og psykiske helseplager. Vi vet at stress påvirker hodet, kropp, atferd og søvn. Det viser seg som alt fra bekymringstanker, nedsatt konsentrasjon, hukommelse og humør til smerter i mage, nakke, bryst og hode. På kort sikt kan dette medføre misforståelser og uønskede konsekvenser.

På lang sikt kan stress føre til høyt blodtrykk, hjerteinfarkt eller slag. Diabetes, multippel sklerose og ulcerøs kolitt er også sykdom som kan komme av kronisk stress. Forskning viser at risiko for å utvikle psykiske lidelser som depresjon og utbrenthet, øker. Summen av disse vil belaste den «nye generasjonen» helsepersonell ved at «den gamle generasjonen» blir en pasientgruppe. Stresset manifesterer seg i en komplett ond sirkel.

«Utrolig at det gikk bra denne gangen også», et utsagn velkjent for de som har opplevd noen stressende vakter i løpet av karrieren. Men går det egentlig bra når én av fem sykepleiere slutter i jobben innen ti år og tar med seg årsverk med verdifull kunnskap og erfaring?

Belastningen må ned

At flere lever lenger med komplekse sykdomsbilder, øker belastningen på helsevesenet. 10 av 100 kroner til forebyggende helsearbeid holder ikke. Spesielt når det snart ikke er helsepersonell igjen til å håndtere satsingsområdene som dekkes av de resterende 90 kronene.

To strategier gjør seg gjeldende for iverksetting av helsefremmende og forebyggende tiltak.

Høyrisikostrategien med tiltak rettet mot grupper under spesielt høy risiko, for eksempel røykere, og befolkningsstrategien med tiltak som treffer hele befolkningen. Kanskje helsepersonell må anses som en ny høyrisikogruppe tiltak må rettes mot? Effekten vil ikke bare gagne individet, men befolkningen som ønsker seg et trygt og pålitelig helsevesen.

Til slutt vil jeg si at dersom vi ikke reduserer yrkesrelatert stress, er ikke spørsmålet lenger om man skal ofre egen helse for andre, men hvorfor ofre egen helse til ingen nytte?

Politikerne må forstå at belastningen på helsepersonell må ned. På den måten vil også folkehelsen bli bedre. Stress i helsevesenet er ikke en uunngåelig realitet. Er det lov å håpe på at vår nye helseminister blir den første helseministeren som virkelig tar denne utfordringen på alvor?