– Noen var på min alder, hvorfor hadde det gått så gærent?

Hvem: Martin Gulbrandsen

Praksis: Østfold, 2012

Jobber nå: Sykehjem i Sarpsborg

Jeg skulle ha psykiatrisk praksis, men fikk plass i rusomsorgen. Det var et lavterskeltilbud med leiligheter for hjemløse. Det jobbet ikke sykepleiere der i det hele tatt, for beboerne hadde ikke behandling på den måten.

De ansatte prøvde å hjelpe dem med avtaler hos Nav, men de møtte ikke opp. Det var litt håpløst. Det var mange skjebner og mange historier. Før hadde jeg et veldig generaliserende syn på hva en narkoman eller en uteligger er. Siden jeg var der i åtte uker, ble jeg kjent med dem og fikk vite hvorfor de var havna der. Noen var jo på min alder, hvorfor hadde det gått så gærent?

Da jeg skulle skrive oppgave, satt jeg i leiligheten og drakk kaffe hos en relativt ung fyr. Han hadde sittet inne for ymse kriminalitet, inkludert vold. Jeg fikk tanker om at nå sitter jeg her alene med denne personen. Samtidig var det ikke skummelt. Jeg skjønte at han ikke var en trussel for meg.

Det var ganske hardbarkede typer som bodde der. De var likevel ikke farlige for oss som var der. Tidligere ville jeg ha generalisert, nå lærte jeg at det er grunner for det de har gjort. Jeg kom tett på folk jeg ellers ikke ville kommet innpå.

Vi snakker om å se hele mennesket, og jeg har fått et mantra: Ingen er bare én ting. Alle er mer enn det første du ser. Dette har jeg tatt med meg videre, både i og utenfor yrket.

Praksisen endte opp med å bli ålreit. Jeg gjorde det beste ut av det, men det peker på problemet med mangel på praksisplasser. At dette var psykiatrisk praksis, var å tøye det langt.