Medisinutdeling er mer enn en praktisk oppgave

Det var mange, meg selv inkludert, som reagerte med sjokk og vantro da NRK Brennpunkt med skjult kamera tegnet et særdeles dystert bilde av eldreomsorgen i Norge. I etterkant har flere fulgt opp med både innlegg og debatt. I mange av innleggene er sykepleiermangel og behovet for oppgavedeling blitt et tema.

28. januar i år skrev politisk kommentator i VG, Hanne Skartveit, en artikkel med overskriften «Frykten for å bli gammel». Etter min mening har Skartveit ofte gode politiske analyser, men noen av poengene hennes i denne artikkelen er det likevel fristende å kommentere.

NSF fremstilles som bakstreversk, Fagforbundet berømmes

Skartveit skriver blant annet at Norsk Sykepleierforbund (NSF) med leder Lill Sverresdatter Larsen i spissen viser liten vilje til å la andre gjøre noen av de oppgavene sykepleierne gjør i dag. En av oppgavene som ble trukket frem, var utdeling av medisiner. I kommentaren fremstilles derfor NSF som litt bakstreversk, mens Fagforbundet berømmes for at de mer enn gjerne vil la helsefagarbeiderne overta oppgaver fra sykepleierne.

Å gi helsefagarbeiderne mer ansvar for legemiddelhåndteringen enn de har i dag, høres veldig fristende ut, i alle fall hvis det er det som skal til for å løse krisen med sykepleiermangel. Men så enkelt er det ikke. De som tror at å dele ut medisiner kun er en rent praktisk oppgave, tar feil.

Medisinutdeling er mer enn utdeling av medisiner fra dosett eller multidose. Medisinutdeling kan være ett eller flere medikamenter nøyaktig dosert i en smertepumpe, eller det kan være antibiotika blandet fra tørrstoff til væske gitt intravenøst i nøye oppmålte drypp. Det kan være medikamenter blandet og gitt på forstøverapparat eller medikamenter satt subcutant og intramuskulært.

Ikke alltid selve oppgaven som er det vesentlige

Når Skartveit skriver at helsefagarbeiderne må få lov til å dele ut medisiner, så har hun en oppgavefokusert tilnærming til det å dele ut medisiner. Men det er ikke alltid selve oppgaven som er det vesentlige. Selve utdelingen er bare en liten del av legemiddelansvaret.

Den kliniske analysen og de strukturerte observasjonene som gjøres av sykepleieren før, under og etter at medisinen er gitt, er omfattende og helt vesentlig for at pasienten skal oppnå best mulig effekt og minst mulig bieffekt. Sykepleierne har kunnskapen og kompetansen som er nødvendig for at legemiddelhåndteringen skal være sikker og trygg. Da bør kanskje ansvaret og oppgaven også ligge hos dem.

Vi må unngå et kappløp mot bunnen

Ressursknapphet og mangel på kvalifisert helsepersonell er et faktum, og det tvinger frem nye løsninger. Oppgavedeling er muligens et klokt tiltak, men før oppgaver forskyves fra ett kompetansenivå til et annet, er det helt nødvendig med en nøye gjennomgang av hvilke oppgaver som kan delegeres, slik at vi ikke starter et kappløp mot bunnen der alle kan gjøre alt, og pasientenes sikkerhet og liv settes i fare.

I Bergens Tidende 24. april beskrives flere alvorlige avvik i legemiddelhåndteringen. I artikkelen heter det: «På et hjemmebesøk klarte ikke den ansatte i hjemmesykepleien å vekke brukeren. Etter gjentatte forsøk ble medisinen lagt frem, og helsepersonellet reiste videre til neste oppdrag. Det som ble oppfattet som dyp søvn, var egentlig en forverring i helsetilstanden. Dette ble ikke fanget opp før om kvelden, og neste dag døde kvinnen». Dette viser at hvis pasientens helsesituasjon er uavklart og ustabil, så vil selv «enkle» oppgaver kreve høy kompetanse.

Oppgavedeling må være gjennomtenkt

I helsetjenestene våre er legemiddelhåndtering et av våre største risikoområder. Da må beslutningen om hvem som fysisk skal gjøre hva, være mer enn godt gjennomtenkt. Edith Gjevjon er professor, men er tidligere utdannet både hjelpepleier og sykepleier. Hun er helt tydelig på at vi ikke bare kan ta utgangspunkt i selve oppgaven når det gjelder fordeling av arbeid mellom faggrupper. Pasientsikkerhet må stå i sentrum, og da må pasientens totale helsesituasjon være det sentrale når det skal vurderes hvem som skal løse de ulike oppgavene.

Oppgavedeling kan ikke alene løse krisen i eldreomsorgen, men det kan være et fornuftig steg i riktig retning. Gjevjon mener at forutsetningen for å lykkes er at ansvars- og oppgavedelingen skjer med bevissthet, planlegging og tydelig ledelse. Det betyr også, slik jeg forstår henne, at det må være kvalifisert helsepersonell som står for de individuelle vurderingene og avgjørelsene når pasientrelaterte oppgaver skal fordeles på ulik kompetanse. Les gjerne Ediths gode notat om ansvars og oppgavedeling.

Da gjenstår det å oppfordre Hanne Skartveit til å stole på at vi fagpersoner sammen kan finne de gode løsningene som sikrer trygghet og verdighet i eldreomsorgen. Oppgavedeling må skje med en tydelig faglig ledelse og settes i system. For når alt kommer til alt, så har både sykepleiere, helsefagarbeidere og annet helsepersonell et felles ansvar for at vi har pasientens sikkerhet og helsesituasjon som utgangspunkt i all pleie, og at vi ikke bare har søkelys på oppgaven i seg selv.