Det er utfordringer og ansvarsfraskrivelse for helsetilbudet i nord

Helse Nords direktør, Marit Lind, har varslet at Helse Nord er ute av kurs og at god og likeverdig kvalitet på helsetjenestene til den nordnorske befolkning er truet. Nå skal det kuttes, spares og vurderes endringer i funksjons- og oppgavedeling, les nedleggelse, sammenslåing, sentralisering og omstilling.

Det skyldes mangel på helsearbeidere, sier Lind. At hun bruker den retorikken er forståelig, for det er en mye mindre kamel å svelge for befolkningen enn en skakkjørt økonomi. Dermed har Helse Nord vasket sine hender. Det samme har helseminister Ingvild Kjerkol som viser til at dette er sykehusenes ansvar.

At det er Kjerkol som har gitt Helse Nord oppdraget, tynger ikke mye, og det gjør heller ikke den politiske målsettingen om desentraliserte helsetjenester og styrking av lokal akuttberedskap. Hvordan kommunene skal takle den økte belastningen de nå unektelig blir påført, er bekymringsfullt. Det blir nok kommunenes ansvar, selv om de allerede står i knestående.

Virkelighetsbeskrivelsen er ingen bombe

Helseminister Kjerkol kan ikke lastes for dette alene. Skuta har vært på stødig kurs mot grunn lenge, og det er nok flere politikere som kan se seg i speilet og spørre seg hva de har bidratt med for å unngå at vi kom i denne situasjonen.

Men dette er Kjerkols vakt, og det hadde vært på sin plass at hun tok ansvar og politisk styring når helsetjenestene i en hel landsdel er truet i stedet for konsekvent å delegere til sykehus, kommuner og sågar fellesskapet.

2. februar ble Helsepersonellkommisjonens rapport med den glitrende overskriften «Tid for handling» levert en fornøyd helseminister Ingvild Kjerkol. Rapporten ble behørig presentert og kommentert over det ganske land, tidvis til stor applaus fordi vi nå fikk helsevesenets realiteter presentert og endelig kunne få en felles virkelighetsoppfattelse av tingenes tilstand. «Nå kan vi handle», sa helseministeren.

Innholdet i den virkelighetsbeskrivelsen var ingen bombe. Vi har store demografiske utfordringer, det blir flere eldre, færre barn og færre yrkesaktive i forhold. Befolkningsgrunnlaget er krevende i distriktene, og vi kan ikke lengre drifte helsevesenet som vi har gjort til nå.

Ingen kan være uenige i det, men det er bemerkelsesverdig at helseministeren ikke var klar over dette før det ble lagt en rapport på bordet. Og medisinen fra kommisjonen er klar.

Vi har fått ansvar for egen alderdom

Vi skal ta ansvar for egen helse, egen alderdom og bo lengre hjemme. Antall sykehjemsplasser er halvert det siste tiåret eller to, så det blir vi jo pent nødt til. Hvordan det er tenkt med hensyn til 101 000 mennesker med demenssykdom som forventes å stige til 236 000 de neste ti årene, vites ikke.

Pårørende og frivillige skal ta ansvar og forplikte seg i mye større grad, på tross av at de allerede leverer 136 000 årsverk mot ansattes 142 000. Ansatte skal ta ansvar for å jobbe mere effektivt og være på riktig sted til riktig tid.

Vi skal alle ta ansvar for å senke forventningene vi eventuelt måtte ha til helsetilbudet i landet. For det blir færre ansatte per pasient, færre sykehus, færre helsetilbud, lengre reisevei, vi skal bo lengre hjemme, spise mere salat, få flere barn (men helst ikke i sommerferien) og unngå å bli syke. De som ikke har pårørende eller familie, må sørge for å holde seg på god fot med naboen. For vi har fått ansvar for egen alderdom.

Med det bakteppet kan Helse Nord lettere sette i gang sine endringer, og helseministeren og regjeringen kan fraskrive seg ansvaret for politisk styring i offentlige helsetjenester. Det er ikke deres feil at vi i nord får for lite unger, at vi har så mange gamle og at vi har bosatt oss på holmer og skjær der det er håpløst å bemanne tjenestene våre som dermed blir tynt smurt over Nord-Norge.

Problemet er at når konsekvensene av ei skakkjørt skute legges over på befolkningen. Det inngir ikke tillit til at det offentlige helsevesenet vil ta vare på oss alle når vi trenger det.

Det er ikke alt som kan planlegges. Både liv og helse er uforutsigbart, og hvis fremtidsutsiktene blir utrygge for både pasienter, pårørende og helsearbeidere, er døra til det private slått på vidt gap. Det håper jeg styret i Helse Nord har med seg i bakhodet når beslutningene om endringer nå skal tas.

Endringsprosessen er noe vi bør bekymre oss for

Vi har et godt helsevesen i dette landet. Først og fremst takket være dedikerte helsearbeidere med sterk lojalitet til fag og pasienter i ønsket om å levere det beste norske helsetjenester kan tilby. Helsearbeidere som over år har jobbet overtid, ekstravakter og stått i belastninger som har gått ut over både helse og velferd. Ikke først og fremst med tanke på seg selv, men i alvorlig bekymring for forsvarligheten i helsetjenestene og sikkerheten for pasientene.

Endringsprosessen Helse Nord nå skal i gang med, er noe vi alle bør bekymre oss for. Det betyr at enheter og helsetilbud som nok er små, men nødvendige for å sikre beredskap og sikkerhet for innbyggerne der vi lever og bor, er truet. At det vil få konsekvenser, bør ingen tvile på. Og det er heller ikke slik at ansatte nødvendigvis flytter etter større enheter.

500 millioner ble brukt på innleid personell i 2022. Det sier litt, men lite er likevel gjort de siste årene for å redusere arbeidsbelastning og sykefravær, ta vare på personellet man hadde og få tilbake dem som forlot yrket. 500 millioner investert i det hadde kanskje vært noen ledige stillinger mindre i dag enn de 1000 som er realiteten.

Helsepersonellkommisjonen hadde i sitt mandat å foreslå «treffsikre tiltak i årene fremover for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenesten i hele landet for å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt.»

Det er nok oppgaver til alle

Gode løsninger i rapporten som å satse på ledelse, digitale løsninger, forebygging og oppgave- og ansvarsdeling kan støttes helhjertet, og det er nok oppgaver nok til alle. Men i den samme rapporten ligger også forslag om mere ubekvemsvakter, flere helger, mindre bemanning, arbeidsgiverstyrte arbeidstidsordninger og turnuser, samt endringer i arbeidsmiljøloven.

Den fantastiske «Hus og hytte» oppfinnelsen som innebærer at hvis du er ansatt på en medisinsk avdeling – huset – kan du med jevne mellomrom dra på hyttetur. Det vil si jobbe på alle andre mulige avdelinger rundt omkring der det mangler folk, er også lansert.

Jeg tror bestemt ikke disse punktene er god medisin for å rekruttere og stabilisere helsearbeidere i et helsevesen som mangler 7000 sykepleiere og 3000 helsefagarbeidere, eller for å beholde slitne folk.

Helse Nord, helseministeren og helsepersonellkommisjonen viser til at Norge har flere sysselsatte innen helse og omsorg enn noen andre EØS-land. Hvem disse sysselsatte er og hvordan de ulike land lager sine statistikker, vites ikke. Men hvis det inkludere direktører, klinikksjefer, konsulenter og andre overordnede administrative ledd kan det kanskje også være interessert for dem å dra på «hyttetur» til en pasientnær avdeling eller ut i distriktet der det måtte være behov?

Ettersom vi driver sykehus etter en foretaksmodell som driftes etter inntektssystem og lønnsomhetsprinsipp, kan det kanskje til og med være god butikk.

Det vil få store konsekvenser

Helse Nord skal nå ta noen alvorlige beslutninger. Og det er verdt å minne om at det tar mye kortere tid å rive ned enn å bygge opp. Drøftinger med alle involverte parter, tillitsvalgte, verneombud og ikke minst kommunene som skal bære konsekvensene av dette, må ivaretas i tett dialog.

For tendensene som nå ligger i kortene, vil få store konsekvenser for ansvarsforhold, fordelt på sykehus, kommuner, pårørende, frivillige, ansatte og pasientene selv. Det offentlige helsevesenet i et av verdens rikeste land kan ikke basere seg på en slik kjempedugnad.

For dette handler ikke kun om færre helsetilbud og større enheter. Det handler også om beredskap, sikkerhet, næringsliv og hvor vi skal kunne leve og bo i fremtiden.

Innlegget ble først publisert av Brønnøysunds Avis.