En sykepleier på Sundvollen

Fredag 22. juli 2011 følger Gunvor Olafsbye Unelsrød, som de aller fleste andre i landet, de uvirkelige nyhetene fra regjeringskvartalet og Utøya.

Selv skal hun ha fri denne helgen fra jobben på Drammen legevakt. Sammen med mann og et vennepar er planen teatertur med overnatting. Slik skal det ikke gå.

Halv seks lørdag morgen blir hun vekket av en telefon. Det er fra jobben. Kan hun være på Sundvollen hotell klokken åtte?

Forsøkte å forberede hverandre

Få minutter senere kjører hun mot Drammen sentrum. Derfra tar hun og to sykepleierkolleger legevaktbilen videre mot Sundvollen hotell.

– Jeg tror de spurte oss tre fordi vi var godt voksne sykepleiere med mange års erfaring, sier Unelsrød.

Sundvollen hotell ligger noen få kilometer nord for den vesle hjerteformede øya som i løpet av natten er blitt sentrum for hele verdens oppmerksomhet.

Hotellet har raskt blitt etablert som senter for overlevende og pårørende etter skytemassakren som skulle kreve 69 liv. Her er det også satt opp et midlertidig pressesenter. Kongefamilien, statsministeren og andre ledende politikere er blant dem som møter opp.

I bilen oppover forsøker de tre sykepleierne å forberede hverandre på det som kan vente dem.

Men hvordan forberede seg på noe slikt?

– Det var veldig god støtte i det å reise sammen med noen, minnes Unelsrød.

– Vi kjente hverandre godt og hadde vært kolleger i 10–15 år.

Les også:På vakt 22. juli

Unelsrød har aldri vært på Utøya, men mye på andre sommerleirer for ungdom på grunn av sine egne barns engasjement i 4H.

– Det hjalp meg kanskje til en forståelse av kaoset som ventet og ikke minst den fortvilte situasjonen til de voksne som hadde hatt ansvaret for ungdommene der ute.

Kledd i hvitt

Sykepleierne kommer seg forbi politisperringer og frem til hotellet. Der blir alle sjekket nøye og spurt om ID-kort. På denne tiden har ikke de ansatte på legevakten slike kort, men de tre blir likevel klarert og sluppet inn.

De ser mennesker overalt. I hvitt legevakttøy skiller sykepleierne seg ut i kaoset. I ettertid har Unelsrød tenkt at det var lurt at de gjorde seg så synlige på det viset.

Hun husker rom fylt av ungdommer. Mange av dem sitter rundt på gulvet, trøster hverandre og gråter.

Hun ser fortvilte foreldre som har fått den verst tenkelige beskjeden eller venter i usikkerhet.

– Lørdag morgen var det ennå ikke opprettet noe organisert helsetilbud. Jeg kan ikke huske at noen tok oss imot eller ga oss instruksjoner. Det var bare å finne seg en plass å være og se hva vi kunne bidra med.

De hardest skadde er fraktet direkte til Ullevål eller Ringerike sykehus. Sykepleieroppgavene på Sundvollen består derfor primært av sårstell og behandling av småskader. De hjelper også til med å skaffe til veie nødvendige ting, som tannbørster og bind.

Sykepleierne deler dessuten ut smertestillende, og Unelsrød ordner medisin til en far som hadde kastet seg rett i bilen.

– Jeg så det betydde mye for ham.

Base bak resepsjonen

Etter hvert oppretter de en slags base i et rom bak resepsjonen. Alle som trenger helsehjelp, eventuelt bare noen å prate med, kan komme dit.

Sykepleierne går også rundt i fellesarealer for å se hva som trengs hos dem som ikke selv makter å oppsøke tilbudet. De blir dessuten hentet av hotellets ansatte eller pårørende for å se til enkelte på hotellrommene.

Et slags journalsystem med papir og blyant blir etablert for å holde en viss oversikt og orden.

Alle de tre sykepleierne har fartstid fra overgrepsmottak. Selv om dette er helt annerledes, så har de erfaring med å møte mennesker i krise kort tid etter traumatiske opplevelser.

– Vårt viktigste bidrag var kanskje ikke behandling av småskader og sår, men at vi var til stede og viste omsorg. At de hadde noen å prate med. Det var mye omsorg bak hvert plaster.

Kaos og stillhet

Hun husker stemningen som en blanding av kaos og stillhet.

– Det var underlig. Noe man ikke opplever andre steder.

Det er mye stille gråt, men også høylytte utbrudd innimellom.

Det blir en lang økt. I bilen hjemover lørdag kveld snakker de tre kollegene om opplevelsene og gir hverandre en slags uformell debrifing. Unelsrød er hjemme rundt elleve og snakker så i telefon med sin leder en times tid.

– Selv om jeg var utrolig sliten, kjentes det godt å få snakket ut.

Hun vet ikke når hun sovner, men i sekstiden søndag er det opp igjen. Klokken åtte møter hun nok en gang opp på Sundvollen. Det samme mandag.

– Det opplevdes godt å få reise tilbake dit. Vi følte vi fikk fulgt opp dem vi var i kontakt med. Noen oppsøkte oss på ny, og vi møtte stadig på mange i fellesområdene.

Et par ganger om dagen er det pressekonferanse på Sundvollen der politiet redegjør for antall omkomne og andre nye ting som dukker opp.

– Vi var til stede om noen trengte oss der, eller vi kunne følge dem opp i etterkant. Stemningen i den salen er også noe jeg husker godt.

Da de passerer Utøya på vei hjemover en av kveldene, ser de kjølecontainerne og likbilene som står på rekke og rad. Det gjør inntrykk.

Tårer overalt

De tre dagene på Sundvollen kommer Unelsrød aldri til å glemme.

Det var tårer overalt. Tårer skapt av både bunnløs fortvilelse, men også uendelig lettelse. Enkelte pårørendeansikt har brent seg inn på netthinnen.

I 2018 kom en studie som viste at innsatspersonell som bidro etter terroraksjonene 22. juli, fikk større tro på egen mestring. Unelsrød kan delvis kjenne seg igjen.

– Du har en erfaring som alltid vil ligger der. Opplevelsene har nok trygget meg i troen på at jeg kan klare å bidra og vil våge å melde meg til tjeneste i en katastrofesituasjon.

Les også:Tiden etter 22. juli

Tilbud om debrifing

Kort tid etter terroraksjonene blir det organisert en slags debrifing for alle ansatte på legevakten. Mange vil være med. Unelsrød synes det er for mange til at hun selv får noe særlig ut av det.

Det kommer også tilbud om debrifing for alle som bidro på Sundvollen, men den dagen har Unelsrød seinvakt og må stå over.

– Vi kunne si fra på jobben om vi ville ha mer oppfølging, men jeg benyttet meg ikke av det.

I ettertid har hun tenkt at hun nok burde takket ja, men det er ikke alltid så lett å innse hva man selv trenger etter en dramatisk opplevelse.

– Jeg tenker at debrifing ikke bare bør være noe frivillig som man må oppsøke selv. Noen ganger kan det være lurt å kalle inn, sier Unelsrød.

– Som helsepersonell har vi nok ofte lett for å tenke at dette skal vi klare. At de vi har forsøkt å hjelpe, tross alt har hatt det verre.