fbpx Covid-19 som yrkesskade: – Jeg blir ikke dårlig, jeg som er så ung, tenkte jeg Hopp til hovedinnhold

Covid-19 som yrkesskade: – Jeg blir ikke dårlig, jeg som er så ung, tenkte jeg

– Jeg kjenner ingen på min alder som har blitt så syk, sier sykepleierstudent Silje. Hun var 21 da hun ble smittet av korona på jobb. Nå har hun meldt yrkesskade.

«Silje» (22) er sykepleierstudent på siste året på Oslomet. Hun har også en deltidsjobb på en hektisk akuttavdeling på Ahus.

Da hun ble smittet av covid-19 på jobb, ble hun satt ut av drift. Nå har hun meldt sykdommen inn som yrkesskade til Nav. Om lag 230 sykepleiere har gjort det samme.

Les om hvordan du melder:230 sykepleiere har meldt koronasmitte som yrkesskade

Av hensyn til avdelingen vil Silje være anonym.

Ble smittet på vakt

Det var i oktober Silje måtte i karantene. En kollega hadde testet positivt for korona, og de to hadde nylig jobbet tett sammen på en vakt.

Fire dager etter vakten, fikk hun selv symptomer.

– Jeg merket først at jeg ble veldig sliten. Jeg var også litt sår i halsen. Likevel følte jeg meg sikker på at jeg ikke hadde korona, forteller hun.

Men hun testet seg. Hun fikk ikke svaret hun ventet:

– Det var overveldende. Både det at testen var positiv, og at jeg ble oppringt av så mange.

Både kommunen og arbeidsplassen fulgte henne godt opp.

Silje var da 21 år. Nå er hun blitt 22. Hun hadde ingen underliggende sykdommer. Var frisk og trente tre dager i uken på treningssenter.

– Det verste var utmattelsen

Hun hadde ikke vært på jobb etter den vakten, derfor visste hun at det var da hun var blitt smittet. Hun visste hun også at hun ikke hadde smittet andre, fordi hun hadde hjemmeeksamen mellom vakten og karantenen.

Det var få som bekymret seg for henne. Det er jo de eldre som blir syke.

– Jeg tenkte at jeg bare skulle hvile noen dager, og at det bare ville bli godt med noen fridager. Jeg blir ikke dårlig, jeg som er så ung, tenkte jeg.

Silje har notert underveis hvordan hun har hatt det.

– Fra den 13. oktober gjorde jeg ikke annet enn å ligge i sengen. Bortsett fra å sitte litt i sofaen.

Siden hun bor hjemme hos foreldrene, kunne hun være isolert i en egen etasje.

– Jeg hadde influensasmerter i hele kroppen, men det verste var utmattelsen.

Mistet praksisperioden

Utstyrt med munnbind satte mor matbrett på gulvet innenfor døren på rommet hennes. Silje merket det knapt.

Å spise var slitsomt. Lukt- og smakssansen var borte, hun fikk munntørrhet. Å dusje var utelukket, hun klarte ikke å stå oppreist.

Praksisperioden hun skulle ha fra oktober til desember gikk skeis. En studievenninne, som også ble smittet, var heldigere. Hun hadde ingen symptomer, var isolert i ti dager og hadde normal praksis.

– Å være i isolasjon var ikke så ille, for jeg hadde ikke sjans til å gå ut. Det er sikkert verre for dem uten symptomer, for de kjeder seg. Jeg hadde all verdens med tid, men å lese eller rydde rommet var uaktuelt, sier Silje.

Måtte bruke alle muskler for å få inn pust

Etter fire uker kom tungpusten:

– Selv når jeg lå helt i ro, var det tungt å puste. Jeg måtte bruke alle muskler for å få inn pust. Det kom anfallsvis. Jeg klarte ikke å fullføre en setning før jeg måtte puste, forteller hun.

Da ble hun redd. Hun kontaktet legevakten, som konstaterte høy respirasjonsfrekvens og høy hvilepuls.

«Silje», sykepleierstudent

Hun ble innlagt på Ahus med mistanke om lungeemboli, altså blodpropp i lungene. Blodprøver viste mulig lungeemboli, men CT avkreftet dette. CT viste derimot fortetninger på lungene.

– Det var trygt å høre at tungpusten hadde en fysisk årsak, og at det ikke var blodpropp, sier Silje, som ble skrevet ut etter én natt i isolat på infeksjonsavdelingen.

– Å ligge på isolat på sykehuset var ensomt og tungt.

Svimmel og følsom for lyd

Dagen etter ble hjemmeisolasjonen opphevet.

Hun prøvde seg på tur med mor. Det gikk veldig sakte. Etter 400 meter måtte hun snu.

– Men etter jul vil det bli fullt kjør, tenkte jeg. Da ville nok jobb og skole gå som normalt. Da ville jeg være helt frisk.

Men hun begynte å bli redd for å få mer tungpust.

November gikk. Turene ble litt lengre, men hun kunne verken løpe eller trene. Hun handlet julegaver, men ga seg fort, for sanseinntrykkene ble for sterke. Lydene var verst.

I julen kom hodepinen. Og svimmelheten som gjorde at hun mistet balansen og falt.

– Noen dager kan jeg ikke kjøre bil, sier hun.

Så kom hjernetåken

På nyåret var det hjernetåkens tur: Dårlig korttidshukommelse og nedsatt konsentrasjonsevne.

– Jeg ble glemsk og surrete, forteller Silje.

– Hodepine har jeg hatt konstant siden. I tre måneder har jeg ikke gjort så mye. Alle symptomene har kommet så spredt. Det er så uforutsigbart. Hadde jeg bare hatt ett symptom, hadde det vært fint, men siden jeg har alle, er det verre. Noen ganger har jeg alle samtidig.

Les også: Redd og alene som utenlandsk sykepleier med korona

– Å spise er et tiltak

Nå skriver hun på bacheloroppgaven sin sammen med to medstudenter.

– Men jeg faller ut av setninger når jeg snakker, klarer ikke konsentrere meg, blir svimmel av å lese. Er veldig sensitiv, jeg tåler så lite.

Luktesansen er fortsatt helt borte, men litt av smakssansen er delvis tilbake.

– Alt smaker lite, og noe smaker vondt. Å spise er et tiltak, ikke noe jeg gleder meg til. Det er veldig opp og ned, og det hender jeg ikke spiser før klokken tre.

– Jeg har hatt covid, ikke angst!

Det er utmattelsen og den psykiske belastningen som har tatt på.

– Jeg kjenner ingen på min alder som har blitt så syk. Det er vanskelig å forstå. Jeg har bare hørt om dem som er uten symptomer.

Silje frykter for fremtiden.

– Jeg er bekymret for om det kommer noe mer. Det tar jo aldri slutt. At jeg ikke er frisk, er så skuffende. Formen er så svingende og uforutsigbar.

Hun er nå helt sykemeldt fra jobben, men håper på å fullføre studiet.

– Siden jeg er så ung, og ikke har noen risikosykdom i bunn, opplever jeg at jeg ikke blir tatt helt på alvor. Det oppleves som litt vondt. Hadde jeg vært eldre, så ville jeg sikkert blitt tatt mer seriøst. Jeg tror noen tenker at plagene er av psykisk karakter: «Er det sant at du ikke hadde underliggende sykdom», spør folk. De kan nesten ikke tro det, sier hun.

– Jeg opplevde at legevaktlegene tenkte at tungpusten skyldtes angst. Da tenkte jeg: Jeg har hatt covid, ikke angst!

Du burde tenke på å melde det, sa sjefen

– Når tenkte du at dette kunne være en yrkesskade?

– Det var sjefen min som nevnte at når jeg er på beina, så burde jeg tenke på å melde det, sier hun.

Men allerede i november sendte Silje mail til Norsk Sykepleierforbund (NSF) og spurte om hun hadde krav på kompensasjon grunnet utsatt studium.

– Så ble jeg ringt opp av en advokat. Ifølge henne hadde jeg krav på erstatning. Jeg hadde jo tenkt å jobbe som sykepleier i sommer, men nå må jeg ta praksisperioden min neste høst. Men fortsatt er mye usikkert. Klarer jeg å jobbe? Ja, klarer å gjennomføre studiet i det hele tatt?

Sist uke kom tungpusten litt tilbake. Særlig ubehagelig er det om natten. Og energien er fortsatt kraftig redusert, forteller hun.

Henvist til rehabilitering

Nå har fastlegen henvist Silje til rehabilitering på LHL-sykehuset på Gardermoen, som driftes av Landsforeningen for hjerte og lungesyke. I høst var hun skeptisk til et slikt opphold, nå er hun motivert.

– Noe må jo skje. Jeg er fortsatt ikke meg selv. Forhåpentligvis er jeg det om et par måneder.

I midten av mars skal hun ha praksis i hjemmesykepleie.

– Jeg stresset veldig før jul, det var veldig kjipt å miste praksis. Nå tar jeg det som det kommer. Jeg vil ikke presse meg hvis kroppen ikke vil. Helsa kommer først, sier Silje.

Siljes arbeidsgiver meldte saken hennes til Nav og forsikringsselskapet i januar.

NSF-advokat: – Vi vil kreve erstatning for økonomisk tap

Det er NSF-advokat Marit Gjerdalen som bistår Silje i yrkesskadesaken.

– Når kan hun vente svar fra Nav?

– Noe saksbehandlingstid må hun regne med, sier Gjerdalen.

– Jeg regner med et vedtak fra Nav innen et par måneder. I denne saken venter jeg at det blir en godkjenning. Så er spørsmålet hva som skjer med hennes helse fremover, og hvilket økonomisk tap hun vil få, sier Gjerdalen.

– Hennes praksis blir utsatt, og hun vil bli sykepleier senere enn det som var planlagt. Det innebærer et økonomisk tap vi vil kreve erstatning for. Det kan ta lengre tid å regne det ut, og vil kunne bli et forhandlingsspørsmål: Hadde hun egen inntekt? Og hva ville hun tjent som sykepleier på det planlagte tidspunktet?

Tar tid å vite om en skade blir varig

– For mange tar det tid fra sykdom og skade har skjedd, til man vet om det blir varig eller ikke. For mange er det det varige fremtidstapet man skal få erstatning for, men andre har tapt inntekt en periode. Hvis det bare er midlertidig skade eller sykdom, går det fortere, sier advokat Marit Gjerdalen.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse