– Krisen rammer skjevt

Simultant med covid-19, ble en afroamerikaner drept i USA. Han ble brutalt kvalt til døde av en politimann under en arrestasjon. Dette satte i gang store protestaksjoner og tente gnisten til en større bevegelse som har spredt seg globalt. Den stadige vedvarende undertrykkelsen av mørkhudede – rasisme – kom på dagsordenen.

Enhver er seg selv nærmest

Vi har tilbakelagt måneder hvor samfunnet vårt har gjennomgått en plutselig transisjon. Kjernen ligger i hvordan vi opplever tap av trygghet og et endret bilde av vår plass i verden. Vi opplever å få kjenne på aspekter av livet som hittil har vært fjernt for de fleste av oss – uforutsigbarhet, restriksjoner, usikkerhet og udødelighet er plutselig ikke lenger kun en avisoverskrift som beskriver samfunn langt vekk fra vårt trygge nord.

Krisetilstander – slik som pandemien med covid-19 – skaper høy grad av stress hos enkeltindivider, samfunn og arbeidsplasser, og det vil øke tendensen til at folk gjerne verner om seg og sine nærmeste i første omgang, herunder de som er en selv mest lik.

Strukturell maktubalanse

Samtidig er begreper som «white privilege» noe vi nå, forsterket av Black lives matter-bevegelsen, alle i større eller mindre grad må forholde oss til, enn så ubehagelig det er – at vi som hvite i 2020 fortsatt har privilegier kun i form av det å være hvit.

Dette er begreper som favner de konkrete, men også mer subtile, underliggende, ubevisste holdninger og væremåter vi som hvite har overfor mennesker som ser litt annerledes ut og/eller oppfører seg annerledes enn oss selv.

Vi har denne definisjonsmakten som er godt beskrevet i sosiologien av teoretikere som Michel Foucault. Han beskrev hvordan sannhet er koplet i en sirkulær relasjon til maktsystemer som produserer og opprettholder den. Kunnskap og sannhet, som alt annet, har en historie – en som er nært knyttet til måten strukturer og maktforhold har blitt forvandlet i løpet av de siste århundrene.

Et annet viktig poeng hos Foucault er at makten aldri oppnår det den legger opp til å gjøre da reglene som noen mennesker fremlegger som normalt, gjør at andre er ekskludert. Dermed er makten aldri i stand å fullstendig kontrollere ting fordi det alltid produserer motstand.

Helsevesenet har båret byrden

Covid-19 pandemien har påført samfunn økonomiske og samfunnsmessige endringer og stor lidelse. Liv generelt har blitt hardere å leve, og det er stadig de fattige som rammes hardest.

Under denne krisen har det blomstret opp en motstand mot den systematiske forskjellsbehandlingen, stigmatiseringen og overgrepene som begås mot melaninrike – noe som påfallende gjenspeiler Foucaults teori om sannhet, makt og motstand. 

Vårt helsevesen har i stor grad båret byrden av det norske samfunnet i krise og transisjon. Institusjoner og avdelinger har måttet snu om på dagen og tre inn i kriseløsninger hvor smittevern har blitt hovedagendaen for oss alle. Byrden er høy for institusjoner og for de ansatte.

Ordinære rutiner og fag har automatisk veket til side for å håndtere covid-19. Pasientflyt, kommunikasjon og samhandling mellom ulike instanser i helsevesenet og mellom primær- og sekundærhelsetjenester er forringet grunnet smitteverntiltak, blant annet er fysisk møtevirksomhet ikke mulig.

Fattigdom og sosiale ulikheter øker risikoen

På folkemunne snakkes det mye om i dag, og vi leser avisoverskrifter som forteller om høye smittetall hos personer født utenfor Norge, og opprinnelsesland som Pakistan og Somalia har blitt trukket frem. Overskriftene bærer preg av sensasjonsjournalistikk hvor harde tall ikke blir satt i kontekst. Det kan fort bidra til å nøre opp under stress og fremmedfrykt.

Begrepet «structural violence» eller «strukturell vold», som i nyere tid er størst assosiert med sosialmedisineren Paul Farmer, er nyttig når man skal beskrive hvordan sykdom og lidelse systematisk rammer de sårbare. Stuctural violence beskriver det sosiale maskineriet av undertrykkelse mot de fattige.

Farmer påpeker at forståelse av moderne epidemier krever en grundig forståelse av hvordan store sosiale og økonomiske strukturer er knyttet til lidelse. Denne forståelsen vil gi økt innsikt i hvordan fattigdom og sosiale ulikheter skaper økt risiko for sykdom og død.

At pandemien ser ut til å ramme enkelte befolkningsgrupper hardere, er sterkt sosialt og historisk betinget. Vi må ikke glemme dette i disse krisetider.

Man må sørge for likeverdige helsetjenester

Ansvaret ligger i stor grad på et strukturelt nivå, og myndigheter og helseinstitusjoner må sørge for adekvate tiltak, herunder at pasienter av flerkulturell bakgrunn får oppfylt sin rett av lov til likeverdige helsetjenester med de rutiner og tiltak som ligger implisitt.

Institusjoner og arbeidsgivere må lage rammer for en arbeidsplass hvor gode holdninger og likeverd blir standard – også i pressede unntakstider.

Hver enkelt helsearbeider har også et personlig ansvar. Rent konkret så kan det i disse unntakstider eksempelvis gli ut på rutiner ved bruk av tolk slik at viktig informasjon ikke blir formidlet og/eller forstått av de ulike parter.

Avvik fra rutiner er én ting, men det som blir særlig viktig nå – og et godt startpunkt for endring – er at vi blir bevisst våre ubevisste holdninger, vårt «white privilege» som vi som en del av hvit majoritetsbefolkning har overfor mennesker med minoritetsbakgrunn.

Må ha nok kunnskap om hele befolkningen

Begrep som «kultursensitivitet» er nyttig i denne kontekst. For å kunne etterleve sine yrkesetiske retningslinjer og lovverk man har å forholde seg til som helsepersonell i dagens samfunn, så må man ha kunnskap nok om vår flerkulturelle befolkning for å forstå essensielle forskjeller i kultur og bakgrunn. Man må klare å se likheter i forskjellene slik kultursensitivitet dreier seg om. At man i høyere grad har innsikt i hvorfor den andre handler som den gjør.

Ved hjelp av kultursensitivitet kan man gi adekvat helsehjelp og informasjon som man sikrer blir forstått av mottaker. I medisinsk antropologi står dikotomien mellom to forskjellige aspekter av sykdomsbegrepet sentralt: «illness» og «disease». Illness refererer til hvordan den syke personen og familiemedlemmer eller større sosiale nettverk oppfatter, lever med og reagerer på symptomer og funksjonshemning.

Både meningen gitt til symptomer og en persons emosjonelle respons på dem påvirkes av bakgrunn og personlighet, samt den kulturelle, sosiale og økonomiske konteksten hvor symptomene opptrer. Illness er forming av sykdom til atferd og erfaring. På den annen siden har helsearbeidere blitt opplært til å se desease gjennom de teoretiske linsene til deres form for praksis – moderne vestlig medisin.

Det handler om å bli sett, forstått og respektert

Enhver ny i Norge har sin særegne erfaring som er med å forme hans eller hennes illness – fortolkningen og håndteringen av egen sykdom og funksjonshemning. Her spiller mange faktorer inn. 

Mange har ofte traumer med seg i bagasjen, og det å oppleve det norske samfunn i krise kan reaktivere erfaringer og minner, og handlingsmønster vil formes deretter. Nøkkelord her vil være empati og god kommunikasjon: Det å kunne bevare evnen og prioritere også i vår nye marginale arbeidshverdag. Det å lytte og forsøke å lande på en felles forståelse sammen med pasienten slik at man kan gi pasienten adekvat helsehjelp.

Læring handler mye om det å føle seg sett, forstått og respektert. Det handler om den gode dialogen.

Ressursene i våre flerkulturelle kolleger

Ved å rette oppmerksomheten mot god kultursensitiv informasjon til den flerkulturelle pasienten og pårørende, vil man som helsepersonell på sikt bidra til opplæring og økt kunnskap på tvers av grupper i samfunnet. Da vil man igjen kunne bidra til økt smittevern i befolkningen.

Vi må heller ikke glemme våre flerkulturelle kolleger i dette – de som stadig blir stigmatisert og forskjellsbehandlet i arbeidslivet. Vi må lære å bruke disse menneskene for den unike kompetansen de faktisk har – som kulturoversettere i tillegg til deres ordinære faglige kompetanse. De har også ofte tung bakgrunn fra hjemland preget av krig og ustabile samfunnsstrukturer.

Dette er verdifulle erfaringer og en ressurs vårt samfunn – i en nyopplevd krise – kan dra nytte av og som arbeidsplasser og samfunn må lære seg å benytte seg av mer systematisk.