Operasjonssykepleiere dekker opp instrumentbordet ulikt

Hos Unni Igesund vekket studentenes spørsmål en nysgjerrighet. Selv hadde hun også dekket opp på sin måte den gangen hun jobbet klinisk.

– Jeg er inspirert av Patricia Benner og opptatt av å finne ut hvordan og hvorfor man gjør som man gjør ute i praksis, forklarer hun. 

– Jeg tenkte: Dette må vi se nærmere på.

Igesund er operasjonssykepleier, universitetslektor og fagansvarlig for master i operasjonssykepleie ved Universitetet i Tromsø.

Handler om å ha kontroll

Hun fikk med seg hele kullet av operasjonssykepleierstudenter til å skrive logg om oppdekking til inngrep de hadde vært med på.

Loggene viste det de hadde erfart: Det var mange variasjoner, også til samme type inngrep.

Etterpå diskuterte hun funnene med studentene. Hva var begrunnelsene for hvordan bordene ble dekket opp? Var det av hensyn til sikkerheten? Av hensyn til steriliteten? Eller var det av andre hensyn?

– Hvorfor er det sånn, tror du?

– Veilederne sier de må ha oversikt og kontroll. De må lære sine studenter opp i sin måte å dekke opp på, fordi de må være klar til å ta over dersom det blir nødvendig. Og da kan de ikke risikere å miste tid ved at bordet er dekket på en måte som er uvant for dem.

Igesunds studenter fikk også i oppgave å søke etter litteratur. «Hva finnes av kunnskap», var oppgaven. Svaret var at det finnes lite, også på engelsk.

Ingen nasjonale retningslinjer

Da Unni Igesund skulle skrive forskningsartikkel for opprykk til universitetslektor, gikk hun videre med problemstillingen. 

Veilederen hennes, Ole Petter Rekvig, stilte et enkelt spørsmål: «Hva vet vi om det her?» Svaret hennes var: «Jeg vet ikke.»

I Norge er det ingen nasjonale retningslinjer som regulerer hvordan instrumentbord planlegges og dekkes opp. 

«Da må vi vite status i Norge», sa veilederen.

Derfor gjorde Igesund og medforfatterne en nettbasert spørreundersøkelse, der de kartla bruk av prosedyrer på operasjonsavdelingene ved 16 sykehus.

 Spørsmålet de stilte, var: 

• Hvilke prosedyrer anvender operasjonsavdelinger på norske sykehus i forbindelse med oppdekking og organisering av instrumentbord ved kirurgiske inngrep?

Og:

• Hvordan fordeler prosedyrene seg på sykehusene?

Hadde bildekort

– Jeg opplevde at sykehusene syntes dette var viktig, forteller Igesund.

Nesten alle hun forespurte, ønsket å være med.

Alle som besvarte undersøkelsen, brukte prosedyrekort, brikkelister, telleprosedyrer og prosedyrer for å håndtere stikkskader. Av de 16 sykehusene var det kun fire som brukte skriftlige prosedyrer som beskriver hvordan instrumentbord skal dekkes opp. Alle disse fire var sykehus på høyeste nivå, altså med nasjonale og flerregionale behandlingstilbud.

Igesund sier at bildekort, altså bilder av hvordan instrumentbordet skal se ut, representerer en slags standard. Men selv om avdelingene hadde slike kort, opplevde studentene at ikke alle brukte denne «standarden». De erfarne operasjonssykepleierne hadde utviklet sin måte å gjøre det på.

Igesund sier dette gjenspeiler kompleksiteten når det gjelder forberedelse av instrumentbord til den kirurgiske assistansen, og behovene for tilpasning til pasienten og operasjonen.

Under den sterile assistansen må operasjonssykepleierne arbeide fort, og de må hele tiden ligge i forkant av det som skjer i operasjonsfeltet for å ha utstyr klart til bruk for kirurgen. Det betyr at de må ha oversikt, kunne kirurgien og kjenne til de ulike kirurgenes arbeidsmetodikk og preferanser.

– Men dersom det blir mye variasjon, blir det utfordrende for studentene å lære seg dette.

– Er det ønskelig å standardisere oppdekking, mener du?

– Ja. Forskning viser at standardisering av prosedyrer og teknikker skaper bedre pasientsikkerhet, sier Igesund.

Hun trekker frem to aspekter: Det ene er at feil kan oppdages fordi fremgangsmåten er gjenkjennbar. Det skaper mulighet for at teammedlemmene kan overvåke hverandres arbeid, oppdage feil og reagere. Det andre er at det kan redusere feil som oppstår i forbindelse med overganger.

Distraksjon og feil

– Operasjoner kan gå over lang tid, og operasjonssykepleiere blir avløst for pause, eller de kan gå av vakt og erstattes med et nytt skift. Da overtar den som kommer inn, bordet. Det er da vanlig å organisere det sånn man ønsker å ha det selv.

Selv om det gjøres raskt, tar det noe tid, og kirurgien pågår. To prosesser skal skje samtidig.

– Overtakelsen av instrumentbordene og kirurgien som pågår, slåss om operasjonssykepleierens oppmerksomhet, og det blir en gjensidig distraksjon, forklarer hun.

– Det er godt dokumentert at distraksjoner i forbindelse med kirurgiske inngrep er en viktig årsak til at feil oppstår.

Hun utdyper:

– Dersom bordene blir dekket opp på en standardisert måte, kan det forenkle avløsningen og kunne sikre at feil ikke skjer fordi operasjonssykepleieren raskere og enklere får oversikt.

Hun mener det også kan ivareta kvaliteten, fordi man har en felles enighet om hvordan oppdekkingen skal være.

– Det betyr at alle vil kunne utføre det på en gjennomtenkt god måte, uavhengig av den enkeltes evne til systematikk. I tillegg tror hun det kan bidra til å styrke dokumentasjonen av det kirurgiske forløpet gjennom å begrunne avvik fra standarden.

– En positiv bieffekt av det vil være at operasjonssykepleiernes vurderinger i sammenheng med arbeid som utføres under operasjonen, synliggjøres.

Hun viser også til at norske operasjonsavdelinger jobber etter sjekklisten «Trygg kirurgi». Det har bidratt til at det bekreftes i teamet at aktuelt utstyr og instrumenter er sterile og tilgjengelige, og at antall stemmer. Hensikten er å redusere antallet komplikasjoner i forbindelse med kirurgiske inngrep.

For lite fagutvikling

– Hva slags reaksjoner får du?

– Noen operasjonssykepleiere er skeptiske. De mener de gjør det raskest og sikrest ved å gjøre det på sin måte.

Igesund sier hun ikke tror det er et enkelt svar på dette.

– En standard skal ikke virke fordummende, men kan ses på som et sikkerhetsnett, påpeker hun.

– Ingen pasienter eller operasjoner er helt like. Derfor bør de erfarne, som har kompetanse til det, avvike fra standarden når de ser at det er behov for det, samtidig som de dokumenterer hva de gjorde, og hvorfor. Denne dokumentasjonen er viktig for pasienten, studentenes læring og for å gjøre forbedringer i praksis.

Hun sier at bruk av standarder også kan gjøre det lettere å sammenlikne og avdekke sammenhenger mellom utstyr som brukes, og konsekvenser, som for eksempel infeksjoner.

– Hvis et fenomen stadig går igjen, er det mye lettere å gjøre intervensjoner for å se om det kan påvirke, fordi man har en fast praksis å sammenlikne med, sier hun.

– Bruk av standarder gjør det enklere å forske på praksis og i større grad kunne forutsi hva som virker og ikke virker.

– Blir dette med behovet for standardisert oppdekking diskutert ute i operasjonsmiljøene?

– I en operasjonsavdeling er det viktig å utnytte operasjonskapasiteten best mulig, og det medfører at man er opptatt av effektivitet og kvantitet, sier hun.

– Men jeg savner mer oppmerksomhet på kvalitet, og at det også prioriteres tid for operasjonssykepleierne til å jobbe med fagutvikling og forbedringer i praksis som vil komme pasientene til gode. 

Hun mener det også bør legges bedre til rette for at de som påtar seg å veilede studenter i praksis, får tid og rom til å gjøre det.

– Operasjonssykepleie er et fagområde i sykepleien med en lang tradisjon, og er en viktig spesialisering for at pasientene skal kunne bli ivaretatt på en sikker måte, utdyper hun.

Retningslinjer og prosedyrer

I sin forskningsartikkel anbefaler Unni Igesund å utvikle kunnskapsbaserte retningslinjer og fagprosedyrer for å dekke opp og organisere instrumentbord under kirurgiske inngrep. 

– Det vil kunne bidra til å øke pasientsikkerheten, mener hun.