– Min største skrekk var å få ansvaret for et barn

Ved intensivavdelingen på Stavanger universitetssjukehus behandler de rundt 60 barn i året. Hanne Gravdal begynte der for fem år siden, like før hun tok master i intensivsykepleie.

– Da var min største skrekk å få ansvaret for et barn, siden jeg ikke hadde noen erfaring med pasientgruppen fra tidligere. Så jeg håpet at masterutdanning i intensivsykepleie ville trygge meg. Men der fikk vi bare to timers undervisning om barn, forteller hun mens hun ammer sin åtte uker gamle sønn.

Den andre sønnen på to år er i barnehagen.

– Rart at vi lærer så lite om barn

All undervisning og simulering ellers, for eksempel da de skulle lære om avansert hjerte- og lungeredning, handlet om voksne pasienter.

– Jeg synes det er rart at vi lærer så lite om barn når vi faktisk skal behandle de aller sykeste. Det finnes bare to barneintensiver i hele landet, ved St. Olavs hospital og ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Det betyr at de fleste sykehus i landet tar imot kritisk syke barn på generelle intensivavdelinger, hvor personalet i hovedsak behandler voksne pasienter, sier Gravdal.

Sammen med kullingen Hanne Løhre Sandnes (som jobbet på barneavdeling og syntes det var skummelt med voksne pasienter) og veileder Evy Margrethe Gundersen skrev hun derfor masteroppgave om hvordan intensivsykepleiere opplever å ivareta kritisk syke barn på generell intensivavdeling.

Forskningsartikkelen deres sto på trykk i Sykepleien Forskning i januar 2020.

Læring for intensivsykepleierne

De intervjuet ti intensivsykepleiere fra en generell intensivavdeling som behandler barn. De fortalte om sine opplevelser med å ivareta barn. Avdelingen har rundt 50 barn i året.

Det utkrystalliserte seg tre ting intensivsykepleierne syntes var ekstra viktig: Det hjalp å være godt forberedt, å samarbeide og å møte barnet i henhold til utviklingsnivået.

– Hva er det store læringspotensialet for intensivsykepleiere i funnene deres?

– At det er viktig å sørge for alltid å ha oppdatert kunnskap. Informantene forteller om en egen ressursgruppe som er ekstra drillet på barn. De har en halv fagdag i året, hvor de holder foredrag og har case- og simuleringstrening, noe informantene verdsatte høyt.

Barnegruppa har kommet med forslag om å ha et årshjul med fire temaer som man har over tre måneder om gangen. Temaene er respirasjon, sirkulasjon, ernæring og smerte.

– Men dette årshjulet har ikke kommet i gang ennå på grunn av koronasituasjonen, sier Gravdal.

Ved hennes avdeling har de en barneanestesilege som har laminert et oversiktsskjema de kan ta med seg og henge på sengen til barna. Der står det normal dosering for et barn på så og så mange kilo, hvilken størrelse på utstyret de skal bruke, og hva som regnes som normale vitalia.

– Det gjør det lettere for oss å føle oss trygge, og vi kan gjøre de observasjonene som trengs, sier hun.

Alle informantene sa også at det hjalp å være mentalt forberedt i arbeidet med barn. De så for seg det verste som kunne skje, og tenkte gjennom mulige løsninger på forhånd.

Læring for ledelsen

– Hva kan ledelsen ved intensivavdelinger lære?

– Det å være to intensivsykepleiere på ett barn er enormt høyt verdsatt. Intensivsykepleierne hadde da alltid en kollega å dele kunnskap med og søke støtte hos. Mange nevnte også at det er lurt å tilrettelegge for de nye sykepleierne som trenger å bygge erfaring. Når man skal være to sykepleiere per barn, er det lurt av avdelingslederen å sette sammen en erfaren og en ny sykepleier. På den måten sikres det at de nye blir trygge i jobben, sier Gravdal.

– Det ble også ytret ønske om flere fagdager i stedet for bare en halv i året. Mange ønsket også å hospitere på avdelinger der de utelukkende behandler barn, for å få litt mengdetrening. Enten en sengepost for barn eller en intensivavdeling for barn.

Barn kompenserer lenger enn voksne

– Hva føler du selv at du kan for lite om når du får en barnepasient?

– Det er bare den generelle mangelen på mengdetrening som gjør at jeg automatisk blir litt stresset når jeg skal passe på et barn. De er jo i et litt annet format enn voksne pasienter. Man kan bli satt ut av at de er så små og tåler mindre. Alt utstyret er jo også mindre.

Men det Gravdal synes er skumlest med barnepasientene, er at de kan kompensere lenger enn voksne når det er noe i kroppen som ikke fungerer.

– Det kan snu så plutselig. Blodtrykk og oksygenmetning kan se bra ut lenge, før verdiene plutselig raser når reservekapasiteten er brukt opp. Bang, så går det ikke.

Får et nært forhold til foreldrene

En annen ting er det psykiske stresset med å ha en barnepasient.

– Det er jo ekstra trist når barn er syke. Vi får på en måte større medfølelse med dem, spesielt hvis man har barn i den alderen sjøl. Man får et nært og tett forhold til foreldrene, siden barn ofte har foreldrene hos seg hele døgnet. Alt dette gjør at det blir tungt emosjonelt og psykisk stressende.

To ansatte på avdelingen til Gravdal har rollen som kollegastøtte.

– De er flinke til å gå rundt og spørre om du trenger å snakke ut. Vi forsøker også å etterleve en debrif-metode som heter TALK. Det er en overkommelig metode og ikke krevende i det hele tatt, siden man gjennomfører debrifingen med den man jobber med i den aktuelle vanskelige situasjonen. Det handler om å lufte ut umiddelbart etter en hendelse og forsøke å komme på en løsning for hvordan man kan gjøre det bedre neste gang.

Sønnen til Hanne Gravdal har sovnet ved brystet mens intervjuet pågår.

– Har du fått nye tanker rundt barnepasienter etter at du sjøl fikk barn?

– Følelsene mine sitter mer utenpå nå. Jeg klarer i større grad å sette meg inn i hvordan foreldrene har det. Jeg blir sterkere påvirket. Det blir enda nærere og enda tyngre.

Hver aldersgruppe sin utfordring

Hanne Gravdal synes ikke noen aldersgruppe med barn er mer utfordrende å jobbe med enn andre, siden alle aldre har sine utfordringer.

– Med de minste er det skummelt at de er så små, og at de ikke har noen reservekapasitet. De eldre kan være sta og trassige. Da kan det være vanskelig å vite hvordan du snakker til dem. Mens med ungdommene kan det være at de er innesluttet, eller at de ikke får privatliv. På intensivavdelingen er pasientene aldri alene. Da kan jeg kjenne meg invaderende når jeg skal være med dem hele tiden.

Den vanskelige kommunikasjonen

Noen av informantene syntes det var vanskelig å vite hvordan de skulle kommunisere med barn.

– Barn som blir alvorlig syke, kan gå litt tilbake i alder fordi de blir så redde at de ikke mestrer ting de mestret før, sier Gravdal.

«Hvor tydelig og ærlig skal du være? Skal du pakke det inn? Skal du babysnakke?» spurte en informant i masteroppgaven.

– Det beste er nok å ta dette med foreldrene. Hva tenker de at deres barn er klart for. Hva tåler barnet? Hvor ærlige kan vi være? råder Gravdal å spørre om.

– Hva er ditt beste intensivsykepleiertriks til dem som får en barnepasient?

– Generelt: Få et godt forhold til og samarbeid godt med foreldrene. Hvis foreldrene er trygge, smitter det over på barnet. Man må tilstrebe å bli et team sammen med foreldrene. Da kan de få ansvaret for det koselige og for å trygge barnet, mens vi tar det mer faglige som medisineringen og slikt.

– Poengterer viktigheten av god sykepleie

– Hovedfunnet i masteroppgaven deres er atdet hjalp å være godt forberedt, å samarbeide og å møte barnet i henhold til utviklingsnivået.Er ikke dette «noe alle vet» etter å ha tatt bachelor, og som bør ligge til grunn for all pasientbehandling?

– Jo, det har du helt rett i, vi poengterer egentlig viktigheten av god sykepleie, så sånn sett fant vi ikke ut noe oppsiktsvekkende. Det er likevel spesielt at erfarne intensivsykepleiere fremhever det etter mange års erfaring.

Hanne Gravdal mener det studien tilfører av ny kunnskap, er intensivsykepleieres opplevelse av å ivareta akutt kritisk syke barn på generell intensivavdeling med overvekt av voksne pasienter.

­– Dette er ikke undersøkt tidligere, til tross for at flere sykehus i Norge er organisert slik. Vi har i tillegg belyst viktigheten av faglig oppdatering, tid til å bli kjent med utstyr, fagdager og hospitering. Dessuten fant vi at de ansatte, til tross for lite undervisning og mengdetrening, synes det stort sett oppleves greit å ivareta barn.