– Det finnes også gode historier fra praksis

Det begynte allerede første dagen. Inne på vaktrommet var det en hylle med mitt navn på, og der lå den: En stor dagbok, også den merket med mitt navn og en velkomsthilsen på første side: «Velkommen som student i hjemmesykepleien på Åssiden. Håper du får en spennende og lærerik periode! Hilsen Tonje.»

Ønsket

Jeg måtte svelge en klump i halsen og klype meg i armen. Her var jeg tydeligvis ønsket og verdsatt. Det er ikke hverdagskost i sykepleiepraksis. Jeg tror alle sykepleierstudenter kan skrive under på at praksis er et lotteri der man ikke alltid trekker et vinnerlodd. Og som tillitsvalgt for studentene har jeg vært vitne til flere studenter som har fått utdelt Svarteper og sitter igjen med ganske så traumatiske opplevelser. Selv har jeg også vært utsatt for ganske mange snodige situasjoner i praksis for å si det mildt.

Alt stemte

Men i denne, min siste periode, så det altså lovende ut. Og etter hvert som ukene gikk, holdt antakelsen stikk: Dette var drømmepraksisen der alt stemte. Og nå, noen få timer etter endt periode, er det bestemt: Dette blir mitt fremtidige arbeidssted! 

Studenter er en verdi

– Jo da, rekruttering er en av grunnene til at vi tar vare på studentene, innrømte avdelingsleder Tonje Solstad Nielsen da jeg hadde en avslutningsprat med henne. Hun hadde likevel andre og viktigere motiver: At det faktisk tilfører staben en verdi å ha studenter. Det er noe med blikket utenfra som studenten bringer med seg. Ny lærdom, håp om at de ansatte får litt impulser og kanskje en utfordring innimellom.

Samspill

Slike uttalelser er jo som musikk i student-øret: At vi kan klare å lage et samspill mellom veileder og student som gir begge en god erfaring og ny kunnskap. Men for å klare det, må det være en grobunn. Sykepleieren må ta på seg samarbeidsuniformen og gjøre sitt for å dyrke frem et trygt læringsmiljø. Det skulle det også vise seg at min veileder Anette hadde peiling på. På en umerkelig måte klarte hun å lage trygge ramme for prøving og feiling. Eller om det føltes mer rett: vente og observere litt mer først.

Veilederens metode

For hver dag ble det litt mer volum på studenten og en litt mer usynlig veileder inntil hun følte det trygt å bli igjen utenfor med et «bare ring om du lurer på noe». Da vi etter siste vakt ruslet tilbake til basen i det flotte vårvær, lurte jeg på hva hun egentlig tenkte om det å ha studenter. Hva var hennes metode? Hvilken plan hadde hun hatt med meg?

Svaret hennes? Å gi meg ansvar. Selvsagt etter at hun først hadde sniktittet på min atferd de første ukene og gjort seg opp en mening om hvor grensen gikk. Det handlet ikke om å lete etter feilfri atferd. Tvert imot mener Anette det er helt innafor – og nødvendig – å gjøre feil. Men det må reflekteres over det som gjøres. Og det må finnes vilje og evne til å se hva som har skjedd og hva som kan endres.

Tillit

Så lenge studenten har det på stell, stiller Anette med tillit til at det går bedre neste gang. Og hun puffer studenten med små skritt ut i stadig mer selvstendige situasjoner. De siste ukene i min praksis ble sikkert litt kjedelige for henne der hun ble sittende i bilen mens jeg tok jobben hennes. Men det var jo bra for meg. Og det er jo sånn praksis skal være: At man får mulighet til å gjøre noe. Øve på det som skal læres.

Med trygg forvissning om at ekspertisen sitter rett rundt hjørnet og kan nikke eller riste på hodet etter hvert som man fomler seg gjennom prosedyrene og kjenner at det begynner å sitte i fingrene.

Optimal for læring

Anettes holdning er etter min mening optimal for god læring. Men jeg fant snart ut at det ikke var hennes fortjeneste alene. Flere vakter gikk jeg med andre veiledere, og jeg skjønte at den samme holdningen gikk tvers gjennom hele avdelingen. Faktisk kjørte alle den samme rutinen: Gi studenten vennlig veiledning og gode forklaringer. Og det hadde heller ingenting med meg å gjøre. Da studentene var samlet til en evaluering et par uker før slutt, hadde alle de andre presis samme erfaring: På Åssiden fungerer det optimalt. Alle studentene var like fornøyde med sin praksis, og det er jo ganske spesielt.

Blir stolt på

Medstudentene i praksis på Åssiden hadde notert seg det samme som jeg: Her blir vi sett og stolt på. Selv om veileder er sykemeldt, fungerer alt flott. Arbeidsmiljøet er utrolig bra, det er ingen som baksnakker hverandre, verken mot ledere eller kolleger. Det er høy trivsel, og dermed blir det også stor faglig tyngde. Alle trår til for hverandre. Praksis er lagt opp med masse tillit, det er tydelig at de skjønner at vi er tredjeårsstudenter. Alle ansatte føler ansvar for hverandre, de overtar oppdrag ved behov. Det er også kultur for å melde avvik, det er bra, for det er alltid ting som kan forbedres.

Næringsrikt

Bra ledelse er et viktig stikkord for en vellykket praksis. At studenter blir verdsatt kommer ikke av seg selv. Det må det jobbes med, og på Åssiden har de utvilsomt gjort det: Jobbet med å skape et næringsrikt miljø for studenter. Så kan man jo sette opp en høne-eller-egg-teori om hva som kommer først her: Er det rekruttering av fornøyde studenter som til slutt gir det gode arbeidsmiljøet? Eller er det omvendt: At Åssiden har så fine folk i staben at det også blir vellykket for studentene. Jeg tenker at det er begge deler. Til sammen gir dette også flere hyggelige bonuseffekter: En veldig stabil stab, der folk blir og blir (mange har flere tiår bak seg på samme sted). Og så profitterer jo også pasientene: Ansatte som trives gir selvsagt faglig løft og bedre pleie.

Krystallklart

Jeg er fylkesrepresentant i NSF Student og har sittet i studentstyret dette siste studieåret. Vi har jobbet mye med praksis. Det har vi gjort etter et krystallklart oppdrag fra studentmedlemmene: Ingen andre temaer opptar studentene mer enn praksis. Det er ikke så rart, halvparten av sykepleierstudiet foregår der.

Gjennom flere undersøkelser har studentene sagt fra med tydelig stemme at praksis oppleves som vanskelig. Vi i NSF Student tar dette på alvor, og jobber for å bedre forholdene. Men vi mente også at det kunne være lurt å sette lyset på det som var positivt: Å finne de virkelig gode historiene fra praksis, fortelle om det som faktisk virket. Og ikke før hadde vi bestemt oss for å lete etter sånt, så kom altså denne solskinnspraksisen seilende inn på min timeplan!

Ressurs

Mitt ønske er at denne historien kan inspirere sykepleiere som er veiledere til å se studenter som en ressurs, en mulighet til å løfte frem en ny og dyktig kollega. Hjelpe han eller henne til å bli trygg på seg selv i et (for mange studenter) skummelt virke. Husk at du selv var student en gang, og kanskje følte på en engstelig usikkerhet overfor en militant kontaktsykepleier.

Sørg for trygge rammer der det er lov å gjøre feil, at det blir reflektert over dem og lært av dem. Og dersom du er leder eller fagutvikler håper jeg du tar dette budskapet enda mer alvorlig: Sørg for at dine ansatte føler at studenter er inspirerende og at de behandler dem som det de er: Spennende folk med ny kunnskap og nysgjerrighet. Ja, de har noen uslepne kanter. Men egnet verktøy for å pusse vekk sånt er sandpapir. Ikke øks!

Personene som det er referert til i dette innlegget, har gitt samtykke til å bli sitert.