Trodde det var sorg, men så var det hjertefeil

– Du må på legevakten, sier kollegene.

Nina Hanssen er svimmel og ser uklart, men syns ikke selv at det er nødvendig å gå til legen. Det er sikkert bare migrene.

Men hun gjør som kollegene sier.

På legevakten blir hun sendt rett til Ahus i drosje. Der registrerer de en bilyd på hjertet. Hun får beskjed om at hun vil bli innkalt til nærmere undersøkelse.

«En bilyd er jo sånn som alle kan ha», tenker Hanssen ubekymret.

Løper maraton i Aten

Det er over et år siden nå. Hanssen ante ikke da hva det neste året skulle komme til å romme.

Tilbake til 2018: Ikke lenge etter sykehusbesøket – 15. oktober – dør moren plutselig. I november løper hun maraton i Aten. Kondisen er elendig.

Men hun kommer i mål, etter å ha gått for det meste. Hun skjønner ikke hvorfor hun er så sliten. Men tenker at det er sånn sorg er.

Formen blir verre. At bror og flere onkler har dødd av hjerteinfarkt, tenker hun ikke så mye over. Hun lever sunt og har i årevis sjekket kolesterol og tatt EKG. Alt har vært i orden.

Det blir jul. Nyttår. Den ellers så sosiale damen holder seg mest hjemme. Orker ikke så mye. Men tenker ikke at hun er syk.

En sjokkerende beskjed

I februar får hun time til ultralydundersøkelse på Ahus. Der smeller bomben: «Du har en åpen hjerteklaff. Du må opereres.»

Beskjeden fra legen kommer rått og brutalt, opplever hun.

– Jeg fikk sjokk da jeg fikk høre at klaffen ikke virket. Jeg hadde trodd det var sorg, men så var det en alvorlig hjertefeil. Vi damer tror ofte det handler om følelser, sier Nina Hanssen nå.

– Jeg trodde det var gamle, feite menn som har levd tøft, som fikk hjerteproblemer, sier hun.

Selv er hun 52. Hun har alltid følt seg fysisk sterk, hun har født tre barn. Kroppen har vært til å stole på.

Får panikk – må vite mer

Etter den brutale beskjeden får hun panikk. Hun er misfornøyd med informasjonen hun fikk på Ahus. Hun trenger å vite mer om hva som skal skje. Bedriftshelsetjenesten tipser om en privat hjertespesialist. Noen få dager etter Ahus-besøket får hun time hos Zoran Radunovic.

Han forklarer hva som er galt med klaffen. Hun oppfatter at det er en slags teknisk feil.

Hun har meldt seg på en maraton i København som skal være i juni. Nå melder hun seg av.

Da hun blir innlagt på Ahus for forundersøkelse, går alvoret mer og mer opp for henne.

Nina Hanssen, kjent for sin voldsomme energi, er på lavbluss. Og hun er redd. Hun går jo rundt med en mitralklaff som lekker. Oksygenforsyningen svikter. Pusten blir stadig tyngre. Å trene er uaktuelt.

Både spent og redd

Hun er redd og spent på samme tid. Snart skal hun gjennom en åpen hjerteoperasjon.

Hjertet skal koples av, brystbeinet skal sages i to. «Skal jeg dø?», tenker hun. Og: «Hva vil jeg se på den andre siden?» Hun vingler mellom frykt og optimisme.

Hanssen er journalist og forfatter. 11. mai skal hun lansere en barnebok hun har skrevet. Det hjelper henne å holde motet oppe.

Rett før påske kommer brevet fra Rikshospitalet: Hun skal opereres to uker senere, 6. mai. Hun utsetter boklanseringen til 25. mai.

Dagen for inngrepet er skummelt nær. Panikken tar henne igjen. Hun rekker en ny time hos den private hjertespesialisten. Hun håper på samme beroligende effekten som hun fikk i februar.

Det vanskelige valget: Metall eller svin?

Før operasjonen må en vanskelig beslutning tas. Hvilken hjerteklaff skal hun velge. Mekanisk eller biologisk? En metallklaff eller en hjerteklaff fra gris eller kalv?

Hun er skeptisk til metallklaff, for hun har hørt at den lager klikkelyder. Men klaff av svin kan også være problematisk, tenker hun, siden hun har venner som er muslimer. Vil de ha fordommer mot det?

Hos den beroligende hjertelegen

– Jeg blir andpusten etter ti meter, sier hun til Sykepleiens journalist i en liten oppoverbakke på vei til hjertelegen.

Inne hos Zoran Radunovic tar hun opp det med klaffene med det samme.

Legen er klar i sitt syn:

– Du som er så ung, må velge metall, mener han.

– Men den klikker, sier Hanssen.

– Det er det minste problemet, mener legen.

– Jeg vil bli så stresset av den klikkelyden. Andre kan jo høre den også, sier hun.

– Jeg ville spurt dem på sykehuset, sier han.

– Jeg fikk et brev fra Rikshospitalet om at jeg ikke skal bevege armene i to måneder etter operasjonen. Jeg fikk panikk, sier hun.

– Tenk omvendt: Nå har du symptomer, smerter, du er andpusten. Etter operasjonen blir du kvitt symptomene. Så kan du finne ut hvordan du skal komme i form, sier Radunovic.

– Jeg vil løpe maraton igjen, fastslår Hanssen.

– Ta det gradvis, råder legen.

– Hjertepumpen din er veldig bra

Zoran Radunovic analyserer situasjonen:

– Den vanskelige avgjørelsen gjelder klaffene. Du har et godt hjerte med god pumpefunksjon. Du har ikke hatt noen skade, som hjerteinfarkt.

Han forklarer hva operasjonen går ut på og hva mitralplastikk er. Det vil si at pasientens egen klaff blir reparert i stedet for å bli skiftet ut.

– Det er en reell sjanse for at du kan beholde den, sier han.

– Oi, jeg visste ikke at det er et alternativ å beholde egen klaff. Supert! Jeg tar den! sier Hanssen optimistisk.

– Det viktigste er at du tar rehabiliteringen på alvor, sier legen.

– Du får et arr

Det er mye å tenke på. Før operasjonen må neglelakken fjernes, hun kan ikke ha infeksjon i kroppen, og hun kan ikke bruke p-piller. Det står i det detaljerte brevet fra Rikshospitalet.

Hun viser ham at øyet er litt infisert.

– Dette er overflatisk. Det går fort over. Du kan bruke en salve, sier legen.

– Jeg har hormonspiral. Er det et problem?

– Tror ikke det, men si det til anestesilegen.
 

– Kan jeg fly etterpå, spør Hanssen, som er mer enn gjennomsnittlig reiseglad.

– Ja. Etter operasjonen får du et arr. Og du kan få problemer med å puste.

– Hvor lenge varer det?

– Noen sier de sliter et par dager, noen flere uker.

Radunovic forteller at hjerteklafflekkasjer kan ha mange ulike årsaker, som infarkt, store belastninger, både psykisk og fysisk stress.

– Denne typen lekkasje er sjelden arvelig.

Hanssen lurer på hvor stor risikoen er med operasjonen.

– Ikke så stor. Du skal i narkose, men jeg tror du har få risikofaktorer. Du har ikke høyt blodtrykk, du bruker ikke medisiner, du har ikke sukkersyke. Du har ikke hatt slag, ikke noe med nyrene. Og du er ung. Hvis klaffen repareres, vil det vare veldig lenge.

Marevan frister ikke

Legebesøket er over. Hanssen er fornøyd, men litt urolig likevel. Hun trenger en kaffe og peiler seg inn på nærmeste kafé.

Hanssen er ikke overbevist om at metallklaff er best. Valget om type klaff må uansett tas, for først under operasjonen kan kirurgen finne ut om klaffen kan repareres, eller om den må skiftes.

Hun tenker på det venninnen sa: Hver gang sjefen hennes var stresset, sa det klikk, klikk i hjerteklaffen. Som var av metall.

– Dessuten må man ta blodfortynnende resten av livet. Marevan, sier Hanssen.

Det frister ikke.

En kamerat har spurt om hun har skrevet testamente.

– Jeg ble skikkelig forbanna. Jeg har jo ikke tenkt at jeg skal dø.

Men nå må hun overgi seg i andres hender.
 

– Legene og sykepleierne må ha en god dag. Jeg må nok si noe morsomt til dem, så de blir glade.

Hun konkluderer:

– Jeg må tenke fremover. Det er litt sørgelig at jeg ikke kan bruke armene, men jeg vil fokusere på det jeg kan. Jeg kan få bære opp til 5 kilo. Det er jo mer enn ingenting. Hvor mye veier pc-en min, tro? Er den 3,5 kilo?

Hun har øvd på å reise seg fra stolen uten å støtte seg med hendene.

– Tirsdag ringte de fra Riksen. De spurte om tilstanden og om jeg hadde vært hos tannlegen.

Dermed ble det hastetime. Hun fikk heldigvis bekreftet at alt var i orden med tanngarden, ingen infeksjoner.

Dagen før operasjonen

Nina Hanssen er innlosjert på sengeposten på Rikshospitalet. Hun snakker ofte med søsteren sin, som er pensjonert hjertesykepleier i Trondheim.

– Jeg ringer henne når jeg er litt nede. «Snakk med sykepleier», sier hun ofte. Da gjør jeg det med en gang. Hun sier at dette blir bra, forteller hun.

Hun sier til seg selv: «Hold fokus. Her er de beste kirurger, jeg har venner som bryr seg. Og jeg har gutta mine.»

Det vil si tre sønner, den yngste er russ.

En sykepleier på posten har sagt at når hun drar fra sykehuset, skal hun ikke ha kjent smerte. Det syns hun er betryggende.

Telefonen ringer ofte. Nå er det tanten:

– Nei, det er bare en klaff. Ikke vær bekymret, sier Hanssen til tanten.

– Jeg har hatt det siden mamma døde. Trodde det var sorg.
 

De avslutter samtalen.

– Det var fælt, tante gråt og gråt. Jeg hadde ikke fortalt det til henne, forklarer hun.

Familieråd på rommet

I dag har hun øvd på å bite i snoren, i tilfelle hun ikke kan bruke hendene som nyoperert. Halsen er litt sår, hun er redd hun skal få feber, og at operasjonen må avlyses. Hun tar en tur i sykehuskiosken og kjøper to flasker med appelsinjuice. Tar begge på styrten.

– Jeg har troen på C-vitaminer.

Kirurgen som skal operere, har også vært tydelig: Må klaffen skiftes, er metall det rette for henne.

Men Nina er fortsatt skeptisk. Det er den klikkingen …

Om kvelden blir det familieråd på rommet, med guttene og eksmannen. Han har sjekket at infeksjonsfaren er større med biologisk klaff. De blir enige. De går for metall.

Operasjonsdagen

På morgenkvisten kommer tekstmelding fra Rikshospitalet:

Klokken 12.30 trilles Nina Hanssen inn på operasjonsstuen.

Hun får narkose. Brystbeinet sages over med en vibrasjonssag. En maskin overtar hjerte- og lungefunksjonen. Hjertet stoppes. Klaffebehandlingen kan starte.

Klokken 16.09 trilles hun ut. Klaffen er reparert. Det ble verken metall eller svin.

Les mer om operasjonen: – Vi kan ikke operere klaffer på et bankende hjerte

Dagen etter: Angst eller vondt?

Hanssen blir passet på av to sykepleiere på intensiven. Hun har allerede vært på beina.

En stripe rødt skinner gjennom bandasjen på brystet.

– Det er litt vondt. Jeg er usikker på om det er angst eller smertevondt, sier pasienten, som nå er i sengen.

En pacemaker er koplet på, i tilfelle hjertet trenger hjelp.

– Jeg er glad jeg slipper å gå på Marevan resten av livet, sier hun.

Det ville passet dårlig med hennes hektiske livsstil, med mye reising, å telle tabletter. Men hun må ta den blodfortynnende medisinen i tre måneder.

– Godt at dere er her, fint å ha noen i rommet, sier den nyopererte til sykepleierne, som er kledd i gule smittefrakker.

– Får jeg lov å klemme ungene mine når de kommer?

– Tror det går fint, svarer de.

– Fy søren så ekkelt!

Etter et par dager på intensiven, blir hun kjørt i ambulanse til Ahus.

Hun rapporterer på telefon:

– Jeg har gått fra sengen til stolen. Har 38,5 i feber. Jeg har kateter, og to slanger til pacemakeren.

Neste dag kommer denne tekstmeldingen:

Ny sms:

Dermed er hun frakoplet pacemakeren, hjertet må klare seg selv. Hun har hatt væske i lungene og feber de tre siste dagene. Får antibiotika.

Hun melder igjen:

Hun sender et bilde av dagens kveldsmat: Tre Marevan-tabletter og én Paracet:

Mer medisiner på gang, forteller hun:

Nok en melding:

Trening og tunge tanker

Rommet bader i sol og Hanssen er i gang med små treningsøvelser på hjerteavdelingen på Ahus. Det er åtte dager siden operasjonen.

– Hodet er friskt, men kroppen henger etter. Men jeg har blodtrykk som en ungdom, sier hun og strekker armene over hodet.

Tunge tanker har likevel kommet snikende.

– Hjernen begynte å tikke, jeg fikk ikke sove. Jeg fikk anbefalt presten, og vi snakket om livet og døden.

Nå kommer legen på visitt:

– Det begynner å se bra ut, CRP-en er fin, opplyser Eirik Ikdahl.

Han påpeker at det er viktig at INR-nivået er stabilt, siden hun bruker Marevan.

Les mer om INR og klikkelyd her: Lærer Marevan-brukere å dosere selv

– Store mengder alkohol kan drive opp nivået. Det samme gjør matvarer med vitamin K. Det lager blodpropp. Du må spise jevnt, sier Ikdahl.

K-vitaminet finnes for eksempel i grønne grønnsaker, som rosenkål og spinat.

– Kan såret revne?

Hanssen ønsker seg noen uker med rehabilitering. Helst på LHL-sykehuset.

Legen lover å sende søknad med epikrise.

– Kan såret revne? lurer Hanssen.

– Det skal nok mye til, sier Erik Ikdahl.

Legen går, og fysioterapeut kommer.

– Jeg har gått hele gangen i dag, forteller Hanssen.

– Så bra at du har kommet deg ut av rommet. Du kan trene så ofte du orker. Du mobiliserer fint på egen hånd, sier Stine Schonhowd, som ser bedring siden sist.

– Jeg skal lansere boken min 25. mai, sier Hanssen.

– Fint, da har du småting du kan se frem til, sier fysioterapeuten.

Det påførte bruddet i brystbeinet kan sammenliknes med et beinbrudd.

– Brystbeinet er tynt. Det tar seks til åtte uker på å gro sammen.

For høye INR-verdier

To uker etter operasjonen treffer Hanssen fastlegen sin for første gang. Ragnar Holthe får høre at hun alltid har vært frisk og at hun har løpt maraton i Aten med åpen hjerteklaff.

– På hvilken tid? lurer han.

– Kjempedårlig tid. Men jeg fikk medalje, sier hun.

Blodprøven viser at INR-verdien nå er altfor høy.

– Hopp over Marevanen i dag. Så lager vi en ny plan. Vi må finne en ukedose for å få en stabil INR, sier han.

Og legger til:

– På tide å ta stingene.

Lanserer bok med arr under kjolen

25. mai er Nina Hanssen klar for boklansering. Kjolen hun har på, går opp til halsen, så arret dekkes. Nesten ingen vet at for mindre enn tre uker siden var hun gjennom en åpen hjerteoperasjon.

Alt går bra da barneboken om bærekraft og plastforsøpling blir vist frem for første gang.

Hanssen får innvilget fire uker med rehabilitering på LHL-sykehuset på Gardermoen. Om fire måneder. Hun protesterer. Det er nå, før hun skal tilbake i jobb, hun vil trene seg opp.

Hun får et nytt tilbud, midt i sommerferien.

Oksygenopptaket testes på tredemøllen. Formen er ikke god, pulsen går for sakte ned. Det er visst noe med stoffskiftet. Hun får beskjed om å slanke seg.

Hanssen teller ned:

– Det er sju uker siden jeg ble operert. Jeg kan bruke hender og armer som normalt etter åtte. Og 6. august skal jeg slutte med Marevan!

Vi tar trappen opp en etasje. Det går veldig sakte, og Hanssen puster tungt. Hvordan skal det gå med løpingen?

Hårete mål

Uti august er Nina Hanssen tilbake i full jobb. Formen ble stadig bedre på LHL-sykehuset. Hjerteposen er nå tom for blod, slik den skal være.

Den lille rehab-gjengen ble gode venner og har laget en Facebook-gruppe.

– Vi har satt oss forskjellige fysiske mål. Mitt mål er maraton innen ett år, under 4 timer. Rekorden min er 4 timer og 40 minutter, forteller Hanssen.

Men første mål er allerede om en måned: Halvmaraton.

– I går jogget jeg åtte kilometer. Jeg prøver å bevege meg hver dag. Men jeg blir minnet på operasjonen hele tiden. Jeg har smerter, fordi ribbeina gror.

Suturtråden ryker ikke

Hjertet slår som det skal. Mitralklaffen åpnes og lukkes. Åpnes og lukkes – i samspill med tre andre klaffer. Sammen sikrer de at blodet beveger seg i riktig retning.

Mitralklaffen er sydd med en solid tråd som ikke vil ryke. Nå har ikke Hanssen større risiko for hjertetrøbbel enn andre på hennes alder.

– Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å bli en gammel dame. Jeg har vært redd, men jeg tror at det jeg har vært gjennom, har gjort meg sterkere mentalt, sier hun.

Hanssen har laget seg en rangert liste over hva som er viktigst i livet:

I mål!

En lørdag i september kommer Nina Hanssen i mål i Trondheim. En halv maraton er gjennomført. 21 kilometer er tilbakelagt.

Det er fire måneder siden hjerteklaffen ble reparert.

I oktober er hun på kontroll på Rikshospitalet.

– Alt bra, ingen lekkasje, ikke noe blod i hjerteposen, bare litt vann, og det er normalt. Ingen restriksjoner. Jeg kan løpe maraton, dykke, gjøre det jeg vil. Jeg blir innkalt igjen om ett år. Og jeg har fått kjæreste.

Grafisk tilrettelegging: Sissel Vetter