Det føles tidvis som at det er jeg som har påført krisen
Jeg vet hva det vil si å være sykepleier, men jeg vet ikke hva det vil si å være økonom. Derfor er jeg overveldet over at økonomi er gjennomgangstemaet i helsepolitikken, skriver medlemmet av helse- og velferdskomiteen i Tromsø.
I 2015 hadde jeg aldri vært politisk aktiv. Etter en hektisk valgkamp ble jeg, som var listefyll på 26. plass, krysset inn i kommunestyret. Jeg hadde liten til ingen snøring på taktisk og organisatorisk politikk, men jeg mente mye, jeg ville en hel masse, og jeg hadde med meg en relevant bakgrunn som sykepleier. Jeg mente selv at jeg hadde mye å bidra med i kommunestyret.
Men helse- og velferdskomiteen, hvor jeg har sittet brorparten av mitt politiske virke, ville kanskje hatt mer nytte av en med økonomiutdannelse enn en med bachelor i sykepleie. For det er økonomi vi har diskutert, hver gang, hvert eneste møte: kommuneøkonomien generelt og overforbruket i helse- og omsorgssektoren spesielt. Og det er jo ikke det jeg kan.
Sykepleier, ikke økonom
Jeg vet hvordan det er å være sykepleier. Jeg vet hvilke utfordringer vi står ovenfor, hvor stort ansvar vi pålegges, hvor stort fagområdet vårt er, hvor god en må være på multitasking, løping og prosedyrer. Som sykepleier må man være effektiv, god til å prioritere, snartenkt, løsningsorientert og faglig oppdatert. Jeg vet ikke hva det vil si å være økonom.
Men jeg skjønner betydningen av kuttforslag og nedskjæringer, og jeg forstår konsekvensene. For jeg vet hva det vil si å løpe stadig raskere, arbeide mot klokka, nedprioritere tisse- og matpauser og drukne i det som åpenbart er for mange oppgaver. Og jeg vet hva det vil si å føle seg helt og fullstendig utilstrekkelig.
Og jeg har også hørt fortvilelsen fra pasienter og pårørende som bare ser tunnelen i enden av lyset og som er redde for at den hjelpen de trenger skal forsvinne. Den hjelpen de har rett på for å kunne beholde liv, helse, frihet og trygghet.
Nødvendig erkjennelse
Jeg har lært mye om hvordan jeg skal forholde meg til mennesker i krise, hvordan jeg kan bidra, hvordan jeg kan hjelpe, men nå … Nå vet jeg ikke lenger. For nå føles det tidvis som at det er jeg som politiker som påfører krisen ved å ikke lykkes i å snu et mangeårig overforbruk i helse- og omsorgssektoren. Og ved å akseptere at debatten i sektoren nå nesten utelukkende dreier seg om tall, og ikke mennesker, er jeg medskyldig i at flere av dem som er avhengig av kommunens tjenester for å leve trygge, frie liv, nå er bekymret.
Jeg ble ikke politiker for å gjøre folk, som i utgangspunktet er i en vanskelig livssituasjon, redde, usikre og lei seg. Jeg lider meg gjennom kuttforslag fra administrasjonen, og det gjør vondt innerst i mitt helsepersonellhjerte når jeg mottar meldinger fra fortvilte mennesker i Tromsø kommune som opplever en stor og – la oss være ærlig – reell frykt for å bli fratatt tjenester de trenger.
I dette ligger en vanskelig, men nødvendig erkjennelse om at vi har feilet, og for dét vil jeg unnskylde. Men jeg lover at intensjonene har vært gode. Vi har gjort vedtak i kommunestyret som skulle tilsi at vi er i gang med å snu en supertanker.
Vår jobb å gjøre noe med det
Vi har startet et stort omstillingsarbeid hvor beslutningsmyndigheten flyttes nærmere pasienten, og vi styrker helse- og omsorgsbudsjettet hvert eneste år. Og det er ikke slik at alt er dårlig i helse- og omsorgssektoren. Kvaliteten er fortsatt høy på tjenestene vi leverer, og folk på gulvet i seksjonen legger ned en enorm innsats som redder liv hver eneste dag.
Likevel – den smertegrensa som har vært varslet i en årrekke er for lengst nådd. Det er vår fordømte jobb som forvaltere av tjenester til folket å gjøre noe med det.
For å klare det, må vi samarbeide – både tverrpolitisk og tett med administrasjonen. Det nytter ikke å legge skylda på noen andre. Det er uvesentlig om overforbruket startet for ti, tjue eller fire år siden. Vi har et problem, og vi må fikse det!
Ikke en enkel jobb
Jeg tror ikke det finnes ett menneske i kommunestyret, uavhengig av partitilhørighet, som ikke ønsker at tjenestene kommunen leverer skal være til det beste for hver enkelt innbygger. For å oppfylle den visjonen, bør vi klare å se forbi uenigheter og slå kompetansen vår sammen til det beste for befolkningen.
Jeg stiller til valg i år igjen. På kontoen for ærlighet (igjen) gjør jeg det med litt mer vondt i magen i år enn for fire år siden. Jeg gjør det likevel fordi jeg fortsatt ikke har mistet troen på at denne supertankeren skal snu og at omstillingsprosessene skal gi effekt.
Ingen har sagt at det kommer til å være enkelt, men viktigheten av en god og sunn økonomi i helsesektoren for å sikre fremtidige helsetjenester, er åpenbar og verdt å kjempe for.
Saken ble først publisert i Nordlys.
0 Kommentarer