Selvregulering når det koker: – Jeg var oftere i konflikt med pasientene da jeg var ny

– Jeg var oftere i konflikt med pasientene da jeg var ny. Jeg så ikke meg selv utenfra, sier Lone Viste.

Hun er klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie og jobber i Helse Stavanger, på klinikk psykisk helsevern for voksne.

– Jeg har vært med på å eskalere flere situasjoner, tenker jeg i ettertid. Jeg var ikke klar over det da. Jeg klarte ikke å se hvordan jeg selv påvirket samhandlingen.

Noen bruker tvang oftere enn andre. Tilfeldig?

Lone Viste bruker sin lange erfaring fra psykiatrien i undervisningsopplegget MAP, som handler om hvordan personalet kan møte aggresjon på en god måte. Stedet er Gaustad sykehus i Oslo, der sykepleiere og andre fagfolk fra psykiatrien er samlet for å teste ut opplegget.

Se fakta om MAP nederst i saken.

Thomas Nag har akkurat avsluttet en bolk om deeskalering og introduserer Lone Viste:

– Man kan ikke snakke om deeskalering uten å snakke om selvregulering. I ekstreme situasjoner er det vanskelig å være profesjonell, sier Nag, som også er psykiatrisk sykepleier.

Han er kvalitetsrådgiver på Haukeland universitetssykehus.

Les Nags tips om hva man bør gjøre/ikke gjøre:Hva gjør du når pasienten er fly forbanna?

Nag påpeker at noen er oftere i konflikt med pasientene enn andre. Mens noen bruker tvang svært sjelden, har andre stadige basketak.

– Er det tilfeldig, eller har det med personlige egenskaper å gjøre? Er du en person som bærer vann eller bensin til bålet? sier Nag.

– Lett å krenke både pasienter og kolleger

Lone Viste overtar:

– Alle vil vel være den som bærer vann til bålet. Men det er lett å krenke, også kolleger, sier hun.

Hva skjer egentlig med kroppen når vi føler oss truet og utsettes for akutt stress?

Viste spør tilhørerne i salen.

De snakker om hjertebank og tørr munn. Viste følger opp:

– Vi blir anspente. Både i stemme, kropp, tanken. Og man kan bli tissetrengt. Da er det ille.

Skjelver etter beltelegging

Kroppen utskiller adrenalin. Det vedvarer også en stund etter at den akutte situasjonen er over.

– Jeg skjelver i ettertid, for eksempel etter en beltelegging. Selv om faren er over, forteller Viste.

Når adrenalinet fosser i kroppen, øker blodtrykket. Man blir kognitivt redusert; får sneversyn, overflatisk respirasjon, kan bli skjelven og svimmel, men også skjerpet.

– Man skal jo prestere raskt i presserende situasjoner. Hvordan håndtere dette og samtidig ivareta mennesker som trenger hjelp? Og hvor flinke er vi til å se kollegene våre når vi er presset?

– Fortell til kollegene at du ble sint på pasienten

For å få innsikt, må man snakke om hendelser, er hennes budskap:

– Vi er alle feilbarlige. Fortell om det: «Vet du hva jeg gjorde i dag? Jeg ble sint på pasienten, og jeg agerte det ut.» Kanskje er jeg også med å bringe bensin til bålet. Hele kluet med å ha selvregulering med i MAP-modellen, er jo økt bevissthet om oss selv og hvordan vi reagerer og påvirker samspillet, sier Viste.

Å respondere på automatikken er sjelden hensiktsmessig, mener hun:

– Noen er handlekraftige og pågående på impuls, andre mer tilbakelente. Begge deler kan være både riktig og galt.

Les om hvordan Lone Viste hjelp pasienten:Sykepleieren som ble pasientens vendepunkt i psykiatrien

Reagerer du med fight? Eller flight?

Det er vanlig å snakke om tre måter å reagere på i akuttsituasjoner:

• Flight: De som forsvinner fra åstedet: Begynner å rydde på kjøkkenet. Går på toalettet.
• Freeze : De er der, men gjør ikke noe.
• Fight: De som handler.

– Jeg er fight. Jeg har vært for ivrig på å handle raskt. I stedet for å vente og se – hvilke muligheter er det her – ville jeg gå inn i situasjonen, ordne opp, avklare. Kanskje endte det opp med å bruke tvang. Men etter hvert så jeg at andre ventet og brukte tid, de løste akuttsituasjonen på en bedre måte. Å unngå disse automatiske mønstrene, krever trening.

Hun legger til:

– Men det er ikke alltid man skal vente, noen ganger må man handle raskt.

– Hvem har ikke blitt trua eller spyttet på?

Manglende selvregulering kan ha uheldige følger. Viste ramser opp noen:

• Man kan bli overaktivert.
• Man bruker tvang raskere enn nødvendig.
• Man kan bli krenkende, overfor både pasienter og kolleger.

– Det gjelder å kunne se hva som driver oss: Har vi selv blitt krenket? Har vi behov for å forsvare oss selv? Man kan få tunnelsyn, og miste oversikt. Overføre stress til både kolleger og pasienter, sier Viste og fortsetter:

– Hvem har ikke blitt trua, spyttet på, snakket ned? Jeg har i hvert fall opplevd det. Da er det ikke alltid så lett å beholde kontrollen. Situasjonen kan fort eskalere.

Klikk og se sint pasient og sykepleier: 

Klikk og se sint pasient og sykepleier: (Saken fortsetter under filmen.)

Ble «fed up» av kvinnediskriminerende pasient

Lone Viste forteller om en pasient på skjerming. Han var spesielt devaluerende overfor kvinner.

– Jeg var bare en kvinne som ikke hadde peiling, uttrykte han. Det pågikk i flere uker, og jeg ble «fed up» av denne mannen. Han skrøt av seg selv og sa han var professor på seks områder. Jeg visste at han ikke hadde jobb engang. Det ble 17. mai, og han var på skjerming. Da han ville røyke, fikk han avslag, uten at jeg husker begrunnelsen. Han ble sint og dro ned duken på bordet jeg nettopp hadde pyntet og fortalte meg at jeg hadde en dårlig jobb som bare var en «jævla sykepleier».

Da fikk hun nok.

– Jeg smelte til: «Hva jobber du med da?» Jeg fikk tatt igjen, og det smakte umiddelbart godt. Men så ble jeg flau, kjente på skam. For var det hensiktsmessig å være så spydig? Jeg bidro til å krenke ham, gjøre ham liten. Jeg sa ingenting til kollegene mine etterpå.

– Hva skjedde? spør en i salen.

– Vi ble aldri bestevenner. Men jeg tror jeg fikk mer selvinnsikt. Jeg har mange eksempler på uverdige øyeblikk. Det tror jeg de fleste av oss har, om vi tenker oss om.

Ble bitt i flere dager

Viste forteller om nok et slikt uverdig øyeblikk:

– En dame hadde bitt meg og spyttet på meg i flere dager. Vi var i en holdesituasjon med henne. Jeg fikk beskjed om å trekke meg ut, men ville ikke. Jeg var sint og for hard i bevegelsene, men var ikke klar over det selv, før jeg hadde roet meg ned.

– Dette understreker hvor viktig det er å ha kolleger som tør å gi beskjed, uten å påføre skyld og skam.

Dette er mye lettere hvis man er åpne om det på avdelingen og kan ta og gi konstruktiv kritikk, påpeker hun:

– Man skal kunne komme på jobb og si at i dag er ikke en god dag for meg å være på skjerming. Det er å ta selvreguleringen i forkant, sier Lone Viste.

Blir mye «oss og dem»

– Vi snakker ofte om toleransevindu og selvregulering når det gjelder pasientene, sier Viste.

– Vi snakker mye om «oss og dem», men det er ikke så stor forskjell på personalet og pasientene. Toleransevinduet endrer seg, det gjelder oss alle.

Man kan ha sovet dårlig, kranglet med dem hjemme, være i et samlivsbrudd.

– Dersom vi som helsepersonell er svært aktiverte og stresset på innsiden, vil dette kunne smitte over på menneskene vi jobber med.

Så vil Viste at alle i salen lukker øynene. En selvregulerende teknikk skal testes:

Fire sekunder innpust, seks sekunder utpust. I halvannet minutt. Viste teller sekundene høyt.

Thomas Nag er fornøyd med avrundingen:

– Jeg har god erfaring med at slike enkle pusteteknikker kan være nyttige. Jeg bruker dem ofte før jeg går inn i ladede situasjoner eller på slutten av arbeidsdagen, slik at jeg kan legge fra meg jobben, forteller han.