fbpx Sykepleieren som ble pasientens vendepunkt i psykiatrien Hopp til hovedinnhold

Sykepleieren som ble pasientens vendepunkt i psykiatrien

Silje Marie Strandberg og Lone Viste Fagerland
VEVD SAMMEN: Silje Marie Strandberg (t.v.) er tidligere pasient, og Lone Viste Fagerland er sykepleier. De har en historie sammen som de har delt mange ganger. Sykepleier Lone mener hennes direkte tale var med på å hjelpe Silje Marie. - Hun slapp å lure på om jeg mente noe annet enn det jeg sa, sier hun. Foto: Susanne Dietrichson

Sykepleier Lone Viste Fagerland var direkte og tydelig. Slik ble den redde pasienten trygg på henne. – Vi var en god match, mener Fagerland.

Lone Viste Fagerland er sykepleieren som Silje Marie Strandberg etter hvert knyttet seg til da hun var innlagt i psykiatrien i Stavanger. Hun hadde en alvorlig schizofrenidiagnose og trodde aldri hun skulle bli frisk. Hun ville bare dø. Hun mener det var sykepleier Lone Viste Fagerland som reddet livet hennes.

Fagerland er klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie og jobber i Helse Stavanger, nå på klinikk psykisk helsevern for voksne. Historien om vendepunktet har de to fortalt på mange konferanser og på film. De har også fortalt til Sykepleien.

I 2014 var de på tv2:  Silje Marie var tvangsinnlagt i ti år og ville bare dø

Silje Marie mener at Lone var den ene som så henne, og som aldri ga henne opp. Historien har blitt aktualisert igjen med Silje Maries dokumentarfilm «Lykkepillen». 

10. september fortalte Strandberg  på Dagsrevyen om sitt kritiske syn på medisinering i psykiatrien. Hun holder fast i at møtet med sykepleier Lone Viste Fagerland var det store vendepunktet. Her har Sykepleien intervjuet sykepleieren:

Formidler håp

– Hvordan har det vært å fortelle historien deres så mange ganger?

– Veldig givende, sier Lone Viste Fagerland.

– Vi kommer inn på nyttige aspekter i faget mitt. Jeg opplever jeg formidler håp til både pasienter og faggruppen.

– Hvor mye har dere reist?

– En god del. Vi har vært i USA, Belgia og England, og mye i Norge.

– Er det en del av jobben?

– Nei, men arbeidsgiver har tillat det, sier Fagerland. 

– Kunne vært andre enn meg

– Er det tilfeldig at det var du som reddet Silje Marie?

– Silje Marie mener nei, at det var akkurat meg var avgjørende. Jeg mener det kunne vært andre enn meg. Det var mange faktorer som spilte inn. Mange personer medvirket til utfallet.

– Som hva?

– Vi var en god match, men jeg bygget på de erfaringene hun hadde gjort seg i relasjoner til annet helsepersonell. Tiden var inne. Det er sånn man jobber i de lange, bærende relasjonene, som er så viktige. Men jeg tror jeg har egenskaper som hun trengte fordi hun var så utrygg.

Ble avvist over lang tid

– Hvilke egenskaper?

– Jeg er tydelig i kommunikasjonen, var direkte med henne. Hun slapp å lure på om jeg mente noe annet enn det jeg sa, sier Fagerland.

– Men Silje Marie testet deg ut?

– Ja, hun avviste meg i mange, mange måneder. Jeg tøyde nok også grenser for hva som var vanlig på sengepost.

Mer personlig enn før

– Hvor personlig kan relasjonen være i psykiatrien?

– Vi kan være personlige, men ikke private. Det inngår i det å være profesjonell. For 20 år siden skulle vi være veldig profesjonelle. Nå bruker vi oss sjøl mer som et verktøy. Du må dele av deg selv. Men det er et skarpt skille til det private.

– Hvordan?

– Vi skal kunne dele personlige erfaringer, men oppmerksomheten skal ikke være på hva som er bra for meg. Men pasienten kan vite at du har barn og at mannen din heter Arne. De skal oppleve at de blir sett av et annet menneske, ikke bare en fagperson, understreker Fagerland.

En klem er innafor

– Hvor fysisk kan man være?

– Her er det stor uenighet. Det er en vanskelig balansegang. Det er lett å trå feil, det viser jo historien med både tvang og overgrep. Vi skal ikke invadere eller være intim. Men arm på en skulder eller en klem er innafor. Det avhenger av den enkelte pasient – og relasjonen.

– Kan en relasjon til en veldig syk pasient føles for forpliktende?

– En langvarig relasjon kan oppleves som tyngende. Pasienten kan selv ha opplevd mye avvisning. Og vi selv må tåle avvisning, utagering og trusler fra pasienten. Vi kan bli redd for at pasienten skal ta livet av seg. Men det er viktig å kunne stå i relasjoner til utfordrende pasienter, og det er da veiledning og støtte fra kolleger er nødvendig.

Relasjoner er i tiden

– Har det skjedd en holdningsendring?

– Ja, vi er mye mer bevisst på å bruke det personlige i den terapeutiske tilnærmingen.

– Så det går i riktig retning?

– Ja, det er i tiden å vektlegge relasjoner.

– Tvang kan være livreddende

– Og tvang skal helst unngås?

– Jeg jobber selv med terapeutisk mestring av aggresjon. Men for å kunne ha et helsevesen som skal redde de svakeste, er vi nødt til å bruke tvang. Er den på rett tid og på rett måte, kan den være livreddende. Jeg tror ikke på et helsevesen med 0-visjon om tvang, for da vil mange forgå.

– Glad for lovendringen om mindre tvang og mer selvbestemmelse?

– Vanskelig å uttale seg, for den er så ny. Men jeg ser at det kan bli vanskelig å vurdere samtykkekompetansen.

LES OM DE NYE REGLENE FOR TVANGSBRUK 

Blir matt av demonisering

I dokumentarfilmen Lykkepillen er Silje Marie kritisk til medisinering i psykiatrien.

– Hva synes du?

– Filmen tar opp et viktig tema. Men jeg tror ikke at et ødelagt selvbilde utelukkende skyldes pillene. Det er så mye som spiller inn. Når det er sagt – det er helt klart at feil- og overmedisinering har skjedd. Men de som jobber på sengepost ser så mye lidelse, og det er vondt å se. Jeg vet at helsepersonell ønsker det beste for pasientene. Jeg blir matt av demonisering av sykehuset og psykiatrien, sier Fagerland.

– Vær der, men ikke overbeskytt

– Hva er ditt viktigste grep i terapien?

– Å holde ut, være der over tid. Å trygge. Pasienter er ofte veldig, veldig redde. Men jeg vil også ansvarliggjøre, så tidlig som mulig. Man må ha is i magen, noen sjanser må man faktisk ta, så man ikke beskytte dem i hjel. Jeg kommuniserte til Silje Marie så hun forsto.

– Hvordan da?

– Hun var ung og institusjonalisert. Kognitivt svekket. Jeg brukte enkle ord og begreper. Snakket langsomt. Hun måtte kunne stole på meg over tid, jeg kom når jeg hadde sagt jeg skulle komme.

– Du kunne vel bli syk eller forsinket?

– Da sørga jeg for at jeg fikk gitt beskjed. Når man har en allianse, kan man stille krav. Som at hun selv måtte ringe banken. Det gir mestringsfølelse.

Kritisk til økt krav om effektivitet

– Er det personell nok til slike relasjoner?

– Nei. Og det stilles stadig mer krav til kortere behandlingstid og effektive pakkeforløp. Det stiller jeg meg undrende til. For hvor lang tid tar det å bli frisk av en depresjon? For deg? For meg? Når unge kommer skakkjørte etter en halv oppvekst, er det vanskelig å målsette hvor lang tid man trenger på å etablere en god relasjon.

– Tenkte du at Silje Marie skulle bli frisk da du traff henne?

– Det er alltid håp. Men man kan aldri vite, sier Lone Viste Fagerland.

Lone Viste Fagerland
UTHOLDENDE: Å kunne stå i relasjoner til utfordrende pasienter, er viktig, mener Lone Viste Fagerland. - Og det er da veiledning og støtte fra kolleger er nødvendig. Foto: Privat
Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.