– Jeg husker jeg tenkte: Hun bryr seg faktisk

Jeg glemmer aldri første gang jeg så deg … jeg hata deg! En stram dame på høye hæler, du struttet av en selvtillit jeg bare kunne drømme om!

Silje Marie Strandberg sender et strålende smil til psykiatrisk sykepleier Lone Viste Fagerland.

– Du provoserte meg enormt.

Strandberg hadde vært innlagt i psykiatrien i sju år med diagnosen schizoaffektiv lidelse, da hun første gang møtte Fagerland, et møte som skulle bli avgjørende for at hun i dag er helt frisk.

– Du hadde vel liten tillit til kvinner generelt, sier Fagerland.

– Ja, jeg har vokst opp i en familie hvor man er helt annerledes; litt mer «unnskyld at jeg er til». I tillegg var det jentemobbing som gjorde meg psykisk syk, forteller Strandberg.

Fra skolen til ungdomspsykiatrisk

For ti år siden kollapset hun på skolen etter en norsktentamen. Hun gikk i sjette klasse og hadde sultet seg i flere dager. Mobbingen hadde vart i ett år, og verken lærere eller foreldrene var klar over hvor ille hun hadde det.

– Jeg ble funnet av noen medelever. En lærer kjørte meg til ungdomspsykiatrisk hvor jeg var innlagt i sju år, forteller hun.

– Jeg var bare hjemme i korte perioder. Behandlerne kom ingen vei med meg. Jeg hallusinerte, skadet meg selv og var suicidal.

– Ja, du var vanskelig å få kontakt med, medgir Fagerland.

– Men du ga meg aldri opp, sier Strandberg.

Møtet mellom de to utviklet seg til noe mer enn et vanlig terapeut-pasient forhold. Fagerland innrømmer at hun ble berørt som menneske, ikke bare som fagperson.

– Merket du at hun reagerte negativt på deg i starten?

– Nei, ikke egentlig. Jeg er vant til å møte motstand og avvisning hos pasienter, så jeg tok det uansett ikke personlig og ble ikke såret.

– Hva var det Fagerland gjorde som ikke andre behandlere klarte?

– Jeg møtte veldig mange flotte mennesker i de årene jeg var innlagt som jobbet hardt for at jeg skulle bli bedre. Det ble satt opp mål og behandlingsplaner ble fulgt, men jeg ble bare verre, forteller Strandberg.

 – Lone fikk meg til å stole på henne og turte å stille krav til meg. Og så var hun fysisk med meg når jeg trengte det.

– Akkurat det er jo veldig omdiskutert, skyter Fagerland inn.

– De fleste fagfolk er enige om at det er viktig å opprettholde en terapeutisk distanse. Også fordi pasienter kan ha vært utsatt for seksuelt misbruk. Men noen ganger følte jeg veldig sterkt at Silje Marie trengte en hånd og holde i, og da stolte jeg på magefølelsen min.

– Og av og til bare satt du der, med ryggen din mot min. Det betød enormt mye for meg, sier Strandberg.

Fagerland kom inn i bildet på et tidspunkt hvor Strandberg stadig ble mer skjermet. Hun skadet seg selv og var suicidal. Fagerland mente likevel det var riktig å gi henne tillit og stille krav.

– Jeg trodde ikke at Silje Marie ønsket å dø. Ikke egentlig, forteller Fagerland.

– Og om så var så tenkte jeg at vi måtte ta sjansen på at det kunne gå galt. Situasjonen var uansett uutholdelig.

– Egentlig ville jeg bare vekk. Det var som å være levende død, sier Strandberg.

Klare avtaler og mål

Fagerland ga henne gradvis mer tillit og tok henne med på stadig lengre turer utenfor institusjonen.

– Vi snakket om hva som skulle skje på forhånd og hadde klare avtaler og mål, forteller Fagerland.

De er enige om at det oppsto en gjensidig trygghet dem imellom.

– Jeg ønsker å være tydelig overfor pasientene mine. Det er også en del av min personlighet, sier Fagerland.

– Silje Marie var vant til å tolke alt som ble sagt og var veldig utrygg og mistenksom. Jeg ville at hun skulle stole på meg, slippe å analysere det jeg sa til henne.

– Ja, du kom alltid når du sa du skulle og sa alltid ha det til meg før du gikk, sier Strandberg.

– Jeg husker jeg tenkte: Hun bryr seg faktisk. Først ble jeg sint, opplevde det som truende; hvorfor skal hun bry seg? Etter hvert satte jeg pris på det, det ga meg trygghet.

– Jeg mener det er normal høflighet å holde avtaler. På den måten viser jeg pasientene at han eller hun er verdt min tid, mener Fagerland.

– Som behandler er jeg opptatt av å representere en kontinuitet. Jeg insisterer på at det alltid er håp.

Men hun vil ikke fremstå som Mor Teresa. Og mener media ofte framstiller psykiatrien på en måte hun ikke kjenner seg igjen i.

– Jeg opplever at de fleste som jobber i psykiatrien står veldig på for pasientene sine og gir det lille ekstra i mange situasjoner. Jeg er ikke unik i så måte, mener Fagerland. 

– Jeg har også opplevd at relasjoner til pasienter har blitt for nære, men jeg har lang erfaring og er trygg på meg selv som fagperson. Jeg vet når og hvor jeg skal sette grenser. Min faglige bakgrunn er fundamentet i jobben jeg gjør. Personligheten er krydderet.

– Hvor viktig tenker du at kjemien i forholdet mellom behandler og pasient er i psykiatrien generelt?

– Jeg tenker at god kjemi gjør jobben lettere. Det gjelder jo i alle typer jobber der mennesker samarbeider, men særlig der du bruker deg selv som verktøy, sier Fagerland.

– Men jeg tenker samtidig at kjemien ikke er avgjørende. Når kjemien er dårlig må man bare jobbe mer med saken, bruke sin profesjonelle side i større grad.

Hun mener likevel at resultatet av behandlingen blir det samme.

– Av og til opplever jeg at kjemien mellom pasienten og meg er veldig dårlig, andre ganger veldig god, men stort sett er den helt vanlig.

– Har du aldri tenkt at denne pasienten kan jeg ikke jobbe med?

Jeg har av og til tenk: Dette går ikke! Men stort sett har jeg også opplevd at det har snudd. For eksempel i form av en samtale eller en felles opplevelse som gjør at vi endrer holdning og ser hverandre i et nytt lys.

Fagerland mener relasjonen mellom henne og Strandberg er et eksempel på at kjemien kan endre seg underveis.

– Silje Marie reagerte negativt på meg i starten. Hvis hun hadde fått velge meg bort til fordel for en annen kontaktperson, så hadde hun kanskje gjort det, sier hun.

– Dårlig kjemi handler ofte om andre ting. Om vonde opplevelser i barndommen, om å bli avvist, som igjen fører til motstand og avvisning av behandler. Nettopp derfor mener jeg det er viktig at man som behandler blir i relasjonen, og vise at man tåler og bli avvist. Jeg tror på kontinuitet og lange relasjoner i psykiatrien, at det virker helende.

Kjemi mindre viktig

Jon Vidar Strømstad, psykiatrisk sykepleier og assisterende avdelingsleder ved Sola DPS, sengepost, har lang erfaring som miljøterapeut. Han mener kjemi mellom terapeut og pasient er sekundært.

– Jeg er opptatt av at miljøterapeuten heller skal jobbe for å få frem sin egen nysgjerrighet på pasienten, enn å kjenne på kjemien mellom seg og pasienten, mener han.

– Pasienten har behov for å bli anerkjent, og når behandler viser oppriktig interesse og respekt mener jeg grunnlaget for en god terapeutisk relasjon er til stede.

Strømstad er opptatt av at helsepersonell gir litt av seg selv i relasjon til pasienten.

– En terapeut som tør å by på seg selv vil stort sett oppnå tillit. Jeg tror det stikker dypere enn kjemi, som jeg ser på som et mer overflatisk fenomen. Vi ser ofte at terapeuter som insisterer og ikke gir seg overfor pasienter, ofte når frem før eller siden.

– Men kan det av og til være en idé å gi seg, at man overlater en pasient til en annen terapeut fordi det ikke fungerer?

– Ja, vi ser jo at pasienten knytter seg lettere til noen enkelte behandlere enn andre, og vi prøver å ta hensyn til slike ting når vi fordeler pasienter.